I skrivende stund sitter jeg på toget til Oslo. Jeg har med meg en koffert på størrelse med et lite hus, en stappfull ryggsekk, og to store vesker. For en gangs skyld er det ikke kjoler, tyllskjørt, sko og hårpynt som er årsak til antall store overfylte kolli. Dette skyldes i stedet antallet små og store kniver, en drill med fancy ekstra-utstyr og diverse annet utstyr til gresskarlykt-skjæring. Jeg er underveis for ål holde gresskarlykt-verksted for Hurtigrutens ansatte.
Penslene mine har stort sett ligget urørt ved staffeliet i snart to uker nå, de har som vanlig en liten pause i siste halvdel av oktober. Straks de første gresskarene er tilgjengelige i butikkene er det nemlig jubel her hos meg.
Jeg er fullstendig klar over at mange synes det å skjære ut gresskarlykter er barnslig, dumt, og ikke minst bortkastet tid. Jeg har også full forståelse for at enkelte synes dette er en litt sær og merkelig hobby. Men for meg er dette rett og slett som høstens variant av juleverksted.
Jeg storkoser meg de få dagene i året det er mulig å få kjøpt gresskar i norske butikker. Samme dag som sesongens første leveranse med gresskar ankommer min lokal Extra butikk er jeg på plass og jakter på de fineste gresskarene. Gresskarene kommer i store dype kasser, så jeg løfter alltid forsiktig ut gresskarene et etter et, på jakt etter de med den mest perfekte fasongen og størrelsen. Innen jeg er ferdig står det mengder med gresskar oppå frysediskene og på gulvet rundt meg. Jeg får faktisk ikke så mange sjokkerte blikk når jeg holder på slik her i Rindal, lokalbefolkningen har nok for lengst innsett at jeg er en gresskar-entusiast.
De siste årene har jeg i tillegg kjørt helt til en gresskargård på Frosta for å få tak i ekstra store gresskar. Den årlige gresskarhandle-dagen hos Viken Midtre har blitt et høydepunkt i seg selv, gjerne i selskap med storesøster, vi har fast lunsjpause og handletur på Pick Up Cafe Vuddu Valley underveis.
For meg er det stor stas å velge det riktige gresskaret, for så å finne ut hva eller hvem som skal skjæres frem i overflaten. Når avgjørelsen er tatt og jeg sitter der med et stort gresskar i fanget, gresskarinnmat opp til albuene, gresskarskall i håret, små gresskarbiter over hele gulvet rundt meg, et arsenal med små spesialkniver, og gjerne en stor kopp med te – som ofte har en tendens til å bli kald fordi jeg glemmer å drikke av den når jeg er så fokusert- vel da er jeg rett og slett helt borte for omverdenen. Gresskarlykke kaller jeg det.
Der og da tenker hjernen min kun på lys, skygge, farger, kontraster, og hvordan jeg kan få dette gresskaret til å bli det eller den jeg vil. Forrige uke ble jeg etterlyst av samboeren som lurte på når jeg egentlig hadde tenkt å komme hjem fra jobb. Det var det ikke så lett å svare på da jeg var helt oppslukt av Freddie Mercury. Gresskar-varianten naturligvis. Klokken nærmet seg midnatt da jeg endelig syklet hjem.
Jeg tjener jo ikke noe penger på å sitte og skjære ut disse gresskarlyktene mine, så det kan vitterlig ikke kalles jobb. Det føles ikke som jobb heller, selv om jeg kan bruke 8 – 11 timer på å skjære ut de mest avanserte motivene. Det er ganske så trist at de råtner etter kort tid når jeg har lagt så mye jobb i dem. Jeg skjønner jo at det hele høres litt nerdete ut. Men jeg storkoser meg altså med dette.
I tillegg til Freddie Mercury fra Queen har jeg i år laget en gresskarlykt av guden Odin med ravnene Hugin og Munin, og en med et portrett av en venn av meg som ligger for døden av kreft. Men jeg har et håp om å rekke mer i løpet av uka.
Gresskarsesongen er rimelig kort her i det kalde nord, så det gjelder å utnytte tiden maksimalt for en gresskarentusiast. I flere år nå har jeg holdt gresskarlykt-verksted rundt omkring i landet, det er både gøy, og en ypperlig måte å spre denne gresskargleden min på.
Kurset jeg skal ha i Oslo nå er ganske unikt, i tillegg til de ansatte på kontoret i Oslo strømmes det direkte til ansatte på 13 skip og flere kontorer i utlandet, slik som London, Hamburg, Paris, Tallinn, Hong Kong og Seattle. Uten tvil sesongens kurs med flest deltagere med andre ord! Jeg holder naturlig nok kurset på engelsk, og i stedet for å gå rundt og hjelpe må jeg selv skjære ut et gresskar slik at alle de som følger med via skjerm andre steder kan følge med i prosessen underveis.
Det er utrolig gøy å holde slike verksted med deltagere i absolutt alle aldere, det skaper en helt spesiell stemning når mange generasjoner sitter sammen og holder på med en aktivitet sammen.
For meg fungerer puslespill og gresskar ganske likt. Jeg blir så oppslukt at alt annet må vike. Det er nesten meditasjon og terapi. Det fine med slike aktiviteter er at jeg automatisk glemmer alt av stress og mas, store avgjørelser som burde vært tatt, alt som skulle vært gjort, alt fra generelle hverdagsproblemer til eventuelle høstdepresjoner og hva det enn måtte være.
Egentlig er jeg generelt alltid fornøyd så lenge jeg får lov til å skape noe. Om det er maleri og tegninger eller gresskar, avanserte pepperkake-byggverk, eller fletting av rare mønster i juletrekurver er ikke alltid så viktig. Noe av det fine med denne kreative lekingen min er nok også at det ikke er seriøs kunst, jeg kan gjøre ting jeg aldri kunne gjort i et maleri.
For de av dere som blir fryktelig lei av dette gresskarstyret mitt vil jeg bare minne dere om at dette pågår maks 14 dager i året. Mens alle vi som ikke liker sport må holde ut med utallige OL, VM, EM, NM og hva det nå heter i alle slags sportsgrener året rundt.
Øverst foto av 2 av mine gresskarlykter i år, guden Odin med ravnene sine og Freddie Mercury fra Queen
