Har jeg blitt en dinosaur?

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2020/09/2020-09-17-08.43.44-scaled.jpg

Jeg glemmer aldri den gangen en venninne fortalte om da lillesøsteren hennes ble med på teater for første gang. Lillesøsteren var mye yngre, og hun hadde spurt hvor skjermen var. Den lille skjønte ikke hvorfor ikke skuespillerne på scenen var på en skjerm rett og slett…. Slik kan det tydeligvis bli når man har vokst opp med at det meste foregår via en skjerm.
Det er i slike øyeblikk det går opp for meg at jeg er å innse som en dinosaur i øynene til den yngre generasjonen.

Jeg husker veldig godt da jeg selv var på teater i 5-6-års alderen, det var sikkert Riksteateret. Forestillingen ble vist på det lokale samfunnshuset på Vigra der vi bodde den gang, og opplevelsen gjorde virkelig inntrykk, det var stor stas. Jeg har fremdeles teaterprogrammet den dag i dag.
Jeg har også gode minner fra kino i det samme lokalet. Kinosal av typen harde pinnestoler satt utover på det flate gulv i et samfunnshus. Det var med andre ord ikke så lett å se filmen hvis man var kort og havnet bak noen som var høyere.

Teater og kino var spennende greier det.
Men det aller beste av underholdning var en klassiker av en film som vi barna maste om å få se om igjen og om igjen. En film vi aldri ble lei av. Dette må nok uten tvil klassifiseres som en kortfilm, jeg er noe usikker på innspillingsår, men tipper på slutten av 70-tallet.
Filmen har nok ikke blitt nominert til noen Oscar, og skuespillerne er relativt ukjente, men den har gledet mange og vært årsak til uforglemmelige latterutbrudd.

Mormor kjøpte seg nemlig et filmkamera på 70-tallet. Det ble ikke dette brukt så ofte, – det var vel bare slik det var den gang, man filmet ikke i tide og utide rett og slett.
Den aller beste filmen som noensinne ble filmet med dette kameraet – i mine øyne – var den uforglemmelige slageren der pappa filmet bestefar mens han hogg ved, og tante Vigdis mens hun spiste havregryn.

Jeg skjønner at dette ikke høres slik ekstremt imponerende ut for dagens ungdom. Men et av de store høydepunktene i min barndom var altså når et laken ble hengt opp på veggen og pappa først viste filmen vanlig, og så etterpå viste den baklengs!!

Vi gikk aldri lei av å se bestefar bedrive venstrehånds-baklengs-vedhugging eller tante Vigdis spytte havregryn med melk ned i tallerkenen igjen.

Jeg husker at foreldrene mine faktisk leide film til bursdagen min et år. Jeg tror det var Jungelboken. Stor klassiker som passet målgruppen veldig godt med andre år. Dette var som dere skjønner i dinosaur-alderen, altså til og med før videospiller og videokassetter.
Et laken ble hengt opp og filmen ble vist. Da den var ferdig spurte min tvillingsøster Elin og jeg ivrig om pappa ikke kunne vise den fantastiske filmen med bestefar og tante Vigdis til alle vennene våre som var på bursdagsselskapet vårt også? Filmsjefen pappa lystret naturlig nok sitt publikum, og filmen ble vist, – også baklengs må vite.
Den filmen skapte faktisk minst like mye latter og glede blant alle som Disneyklassikeren!

For noen år siden fikk jeg den faktisk digitalisert denne filmen, så jeg har den nå på DVD. Det var mer som et sjokk å oppdage hvor kort den faktisk er, jeg husket den som mye lengre. Jeg spurte om de var i stand til å lage den baklengs også, men det gikk dessverre ikke an ble jeg fortalt.
Må innrømme at jeg fremdeles er litt skuffet over det.
Men det hender jeg setter den på og så ser for meg i hodet mitt hvordan den er baklengs!

 

Øverst foto fra klassikeren med bestefar som hugger ved