Som tenåring syntes jeg det var stor stas å se skrekkfilmer.
Jeg, min tvillingsøster Elin og ei venninne hadde faste skrekkfilm-kvelder. Da leide vi gjerne 2-3 skrekkfilmer på videokassett i slengen.
Film lett tilgjengelig på videokassett var jo mer som en revolusjon, selv om det sikkert høres ut som noe fra steinalderen for eventuelle unge lesere.
På disse filmkveldene våre var det fast tradisjon at jeg lagde hjemmelaget pizza mens de andre stod for innkjøp av brus og godteri. Så krøp vi godt oppi lenestolene og skuvsenga på tv-stua hos foreldrene mine og hylte oss gjennom noen filmer.
Slik innimellom, når tenåringsjente-hylingen ble for høylytt og intens, stakk gjerne mamma hodet inn og hintet om at «husk at det bare er en film», og «ikke glem at det er andre folk i huset også, så kanskje det er mulig å dempe hylingen litt?»
(tenåringsjenter i hyle-alderen burde vel egentlig hatt lydisolerte rom ser jeg nå i ettertid).
Da jeg flyttet på hybel ble det lignende filmkvelder sammen med nye venner. Jeg har nok sett det meste av skrekkfilmer laget frem til jeg ble 19 år eller deromkring.
Jeg har alltid vært en av de som lever meg veldig inn i det jeg holder på med.
Film er intet unntak, noe alle som har vært med meg på kino vet. Som eksempel kan nevnes da jeg så «Tilbake til fremtiden» på kino i 14-15 års alderen. Dette var den gangen den lokale kinosalen bestod av trestoler satt utover gulvet i samfunnshuset. Spenningen i filmen ble litt vel mye, jeg tviholdt min venninne Unni hardt i armen. Da jeg skvatt til så jeg hoppet i stolen endte det med at jeg rev av henne klokka slik at den fløy bortover salen.
Komedier er ikke nødvendigvis noe bedre for de som ser film sammen med meg. Tante Vigdis var med meg på kino i England, vi så en uforglemmelig komedie med John Cleese. Jeg lo slik at jeg ramlet ut av stolen og havnet på gulvet et par ganger.
For ikke å snakke om da jeg skulle være med tantungen min, som da var 12 år, og noen av hans kompiser for å se den første sjørøverfilmen med Johnny Depp. Vi syntes alle at filmen var bra, men guttene mente det var minst like morsomt å se på Tante Inga som hoppet, hylte og lo som å se på filmen.
Jeg greier å holde meg selv fra å rope til personene på lerretet når jeg er på kino. Men er jeg hjemme hos noen bistår jeg gjerne med gode råd av typen «snu deg!» eller «neeeeiiii hva er det du tenker på, kom deg unna!» til helten i en film.
Nå er det ikke skrekkfilmer som er favoritten lengre, nå er det filmer der de bruker rustning, ringbrynje, kilt, toga eller lignende. Noe som ofte betyr at de også slåss med sverd, pil og bue eller armbrøst. Drager og sjørøvere er også et stort pluss. Jeg er meget usikker på om det finnes et navn på denne kategorien filmer, men heldigvis har storesøster samme smak. Så når det blir skikkelig høstvær ute koser vi oss med filmer med vikinger, gladiatorer, legionærer, skotter i kilt, fredløse, drager og sjørøvere.
Høsten kan egentlig bare komme kjenner jeg nå med tanken på å drømme meg bort til et samfunn der alle menn går i kilt eller rustning