hører du stemmer i hodet ditt?

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2020/02/indre-monolog.gif

Jeg diskuterer ofte med meg selv. Tatt i betraktning av at jeg har bodd alene mesteparten av mitt voksne liv, og i tillegg driver eget firma er det ikke så rart at jeg har lange samtaler både med meg selv og katten Frøya.
Denne uka her har jeg slitt litt med et maleri jeg har jobbet med, jeg har ommøblert og flyttet om på hender og armer, endret farger, og underveis i denne prosessen har jeg kranglet litt med meg selv. Det har vært samtaler av typen
– men nå, NÅ må det vel bli bedre? Dette løser nok problemet
– eeeehhh…NEI… det der fungerer i hvert fall ikke! Mal over!
– Nei, jeg må jo prøve litt til først, det kan jo hende det løser seg?
– Helt bortkastet tid, fjern det og begynn på nytt!
Nei dette går ikke! Ta deg sammen Inga, nå går du og lager deg en kopp te, og så ser du kanskje løsningen når du har roet deg litt.

Disse indre samtalene foregår inni hodet mitt, jeg snakker sjelden høyt til meg selv. I motsetning til når jeg har lange samtaler med katten Frøya.

Hjernen vår er et fantastisk instrument, bare tenk på alt den er i stand til. Vi er alle forskjellige, men for meg var det likevel overraskende da jeg oppdaget at de fleste mennesker faktisk ikke er i stand til å høre ord inni hodet sitt.

Russell T Hurlburt, professor i psykologi ved University of Nevada i Las Vegas har viet hele sin karriere til å studere de psykologiske fenomenene han kaller ‘Pristine Inner Experience’, altså det som foregår inni hodene våre. Forskningen hans viser at bare 26% av oss opplever indre tale.

Jeg har spurt en del av de rundt meg, og de fleste sier at de ‘tenker i ord’, eller at de har en ‘indre stemme’ i hvert fall av og til, som de bruker til planlegging og daglige tanker.
Da du våknet i morges, tenkte du sannsynligvis for deg selv ‘å nei’, eller ‘allerede’ eller ‘opp og hopp’. Men – og her er det store spørsmålet – tenkte du det med faktiske «ord», eller følte du det? Vi mennesker opplever indre tanker på utallige forskjellige måter – følelser, lyd, stemning, tekst, bilder – og vi er ikke så vant til å måtte forklare det eller tenke over hva og hvordan.

En venn av meg sier han ser på bøker slik andre ser på filmer. Han er en av disse som ikke har ord i hodet sitt, så han ser handlingen i bøkene for seg og føler dem.
Når jeg leser en bok hører jeg ordene etter hvert som jeg leser. Jeg hører forskjellige stemmer og forskjellige dialekter, alt etter hva jeg leser. Leser jeg eventyr som Reveenka eller Sjuende far i huset hører jeg stemmene fra Ivo Caprino filmene i hodet mitt. Hvis jeg leser brev fra venner hører jeg stemmene deres i hodet mitt mens jeg leser.
Når jeg øver til en presentasjon eller et foredrag er det sjelden jeg leser høyt, jeg gjør det meste inne i hodet mitt da også.
For meg er det fryktelig vanskelig å sette meg inn i hvordan de som ikke har stemmer i hodet opplever det å lese, eller hvordan de greier å pugge en tekst.

Samtidig har jeg full forståelse for at de som ikke har alle disse stemmene inni hodet synes det er vanskelig å skjønne hvordan hodet mitt fungerer! Noen av de jeg har snakket med syntes det hørte ut som jeg trengte innleggelse da jeg sa jeg hadde stemmer inni hodet mitt.
Noen jeg snakket med kunne fortelle at de i tillegg til følelser ser bilder, symboler og farger i stedet. Er de trøtt om morgenen ser de for eksempel en kaffekopp inni hodet sitt, helt til de går og lager kaffe.

Det er ikke slik at man KUN hører ord og lyder eller kun ser symboler og bilder eller kjenner følelser. Mange opplever en kombinasjon.
Jeg er over middels opphengt i farger og hvordan alt ser ut. I jobben min som kunstner er jeg avhengig av å kunne se for meg et motiv før jeg maler. Men ofte handler det for meg mer om følelsen eller stemningen jeg vil at maleriet skal gi. Da er det ikke alltid så klart for meg hvordan jeg skal tegne eller male det, i stedet må jeg da tenke over hva jeg vil at de som ser på bildet skal føle, og hvordan kan jeg oppnå akkurat det?

Mamma har en imponerende evne til å se for seg rom og størrelser i hodet sitt. Det er helt uforståelig for meg. Jeg tror hjernen hennes er utstyrt med tommestokk og 3D modeller av alt mulig. Hvis noen sier til meg at et rom er så og så mange kvadrat sier det meg ikke noe, jeg må ha noe å sammenligne med. Er det større eller mindre enn stua mi for eksempel? Mens i mammas hode har hun da umiddelbart klart for seg hvilke møbler som da vil passe hvor.

En av de jeg spurte denne uka sa han aldri har hørt musikk i hodet sitt. Mens jeg kan oppleve å våkne til en skikkelig irriterende sang som spiller for full guffe inni hodet mitt. 

Hvordan fungerer hjernen din? Hvilken kategori tilhører du? Har du i det hele tatt tenkt over det før?