Det er ikke nødvendigvis de dyreste eller de mest fancy gavene det er mest stas verken å gi eller å få. Jeg fikk flere ting jeg ønsket meg til jul. Jeg fikk også ting jeg ikke visste at jeg ønsket meg – gaver som rett og slett bare er veldig Inga, – men som jeg ikke hadde tenkt på selv.
Jeg er usikker på om det sier mest om meg eller om vennene mine at jeg hvert år får noen merkelige, sære, og litt rare gaver, – og at disse alltid gjør meg hoppende glad!
I år fikk jeg tidenes styggeste sandaler, de er formet som fisker. Jeg fryktet en stund at det skulle være crocs, så jeg ble overlykkelig da det viste seg å være fiskesandaler. Jeg mener fremdeles at crocs er det styggeste og verste fottøyet som finnes.
Hadde jeg vært allmektig ville jeg har forbydd crocs og Toro posemat fra jordens overflate, da ville verden blitt et bedre sted i mine øyne. Fiskesandaler derimot havner i kategorien morsomt, jeg ser allerede for meg at de kan bli et underholdende tilskudd til sommerens badeturer.
Jeg fikk også et litt alternativt baklys til sykkelen; bike-balls. Disse ble utviklet som en del av en kampanje for å samle inn penger til forskning på prostata- og testikkelkreft, og er laget for å henge fra sykkelsetet, – det sier seg selv hva de ligner på. Både veldig morsomme, samtidig som de er en påminner om en viktig sak med andre ord.
I fjor fikk jeg et puslespill med motiv på begge sidene, det er det eneste puslespillet jeg noensinne har gitt opp. Motivet var en haug med Smarties, – og det var umulig å se hva som var frem- og bakside på bitene. Pappa og jeg ga oss i kast med det og fikk lagt kanten og litt til før vi ga opp. Hvis jeg virkelig har det ulidelig kjedelig, eller har et stort behov for en ekstrem utfordring, en dag er det mulig det kommer frem igjen.
For mange år siden ga jeg pappa et 3D puslespill av et slott i julegave, jeg husker vi slet med å legge oss flere kvelder på rad. Vi greide rett og slett ikke å rive oss løs fra puslingen, slottet tok opp hele stuebordet i flere dager.
Jeg tror det er viktig å bevare evnen til å glede seg over små ting, det er en kilde til hverdagslykke rett og slett.
Jeg bodde i England i flere år, noen av vennene mine der er mildt sagt velstående.
En av dem er rett og slett søkkrik. Han har selv jobbet seg opp fra bunnen, han har et enormt hus, eier et stort firma som stadig vokser, han har flere sportsbiler, han har kjøpt store, fine hus til flere av barna sine. Han har nok penger til å gjøre det han vil.
Samtidig kan jeg skrive under på at han absolutt ikke er lykkelig. Han har ingen nære venner, han har ikke noe særlig godt forhold til familien sin, både kone og barn ser i hovedsak på ham som en bank.
Han er dyktig i jobben sin og tilbringer mesteparten av tiden sin der. Utallige ganger har han trodd han har funnet gode venner, men etter kort tid viser det seg altså at de egentlig bare er ute etter å låne store pengesummer som de aldri betaler tilbake. Resultatet er at han nå ikke stoler på noen.
Det er naturligvis ikke slik for alle, men for meg som husker hvordan han var for 15 år siden er det i hvert fall trist å se hvordan pengene har fortrengt evnen til å glede seg over de små tingene i livet.
Selv vokste jeg opp med troen på at julegeita fylte opp julestrømpene våre natt til 1.juledag. Dette var alltid veldig spennende, vi kikka gjerne ut for å se etter spor i snøen. Så et av julens høydepunkt for min del er at kjæresten nå endelig har innsett at julegeita finnes, – for julestrømpen hans var full med både godteri og lapper som førte til skattejakt gjennom hele huset.
Det å se hvor forvirret og overrasket han ble var uten tvil stor stas, – både for meg og for julegeita!
