Jeg har visst fått sparken…
Det hele kom som lyn fra klar himmel, jeg var totalt uforberedt, jeg vet ikke helt hva jeg skal si.
Riktignok har ikke alt gått som det skulle den siste uka, det har vært noen problemer som har ført til forsinkelser, i hovedsak grunnet maling som tørket ekstremt sent, men akkurat det var ikke min skyld. At det da skulle gå så langt som dette hadde jeg aldri trodd.
La oss starte ved begynnelsen.
Forrige helg skulle jeg egentlig ha malt huset. Værgudene hadde derimot helt andre planer, det regnet såpass mye at jeg omtrent vurderte å bygge en ark. Egentlig en gylden mulighet til å ta noen velfortjente fridager etter å ha snekret bordkledning. Men malingsklærne var funnet frem, i yttergangen stod det store bøtter med maling, pensler og penselrens, – og jeg hadde ingen andre planer for helga.
Da slo det meg. Det er egentlig direkte pinlig at ikke alle husets kjøretøy matcher, – det er en skam! Her har jeg en bil med røde polkadotter, øyenvipper, en hula-hula-dame på dashbordet og Dronning Elizabeth i baksetet. En sykkel med rød polkadott-ringeklokke, fancy blomsterkrans viklet rundt kurvene og rødglødende baklys formet som baller som dingler fra setet.
Men hva med den trofaste sparken min? Den har slitt gjennom snøstorm og glattis, den brukes daglig på vei til jobb stor deler av året, og har fått meg trygt hjem etter både korte og lange turer i sprengkulde. Den har også gitt meg mye glede i lange nedoverbakker. Den har riktignok blitt utstyrt med både kattepus-refleks, kurv og ekstra lys, men den har ikke en eneste polkadott på seg stakkar. Et hardt liv utendørs har også ført til at lakken er delvis slitt bort. I tillegg har den tydeligvis blitt diskriminert i forhold til mine andre kjøretøy, slikt tar seg jo ikke ut!
Jeg hadde heldigvis noen rester av rød og hvit Bengalakk stående, så jeg øynet umiddelbart mulighetene til en runde med Pimp my spark! Sparken ble tatt frem fra sommerdvalen sin, og garasjen ble gjort om til den reneste spa-avdeling for slitne sparker, eller skal vi kalle det makeover-lokale? Sparken fikk raskt et lag med rødfarge, og jeg gledet meg som et barn til å få male hvite polkadotter oppå det røde!
På boksen står det: Overmalbar etter 5 timer, Brukstør etter 10 timer. Nå skulle man tro jeg som kunstner hadde mye erfaring med å se på at maling tørker, og ergo skulle tålmodigheten holde.
Men både 5 og 10 timer gikk, og sparken var fremdeles dryppende våt. Neste morgen løp jeg ivrig ut i garasjen iført kun morgenkåpe for å sjekke, men nei. I løpet av søndagen mistet jeg alt av tålmodighet og begynte likevel på de hvite polkadottene, – som da ble rosa siden rødmalinga FREMDELES var for våt! Jeg liker ikke å gi meg, men innså at dette ble for dumt, og kapitulerte etter bare 11 rosa-hvite dryppende polkadotter…
Etter 48 timer var grensen nådd, – jeg innså at selv om det har vært rimelig varmt i lufta har det også vært ekstremt fuktig, så muligens ikke ideell malingstørk? Jeg fikk sparken! Eller mer korrekt: sparken flyttet inn med meg.
Sparken ble flyttet inn på stua. Med et bittelite hus og ei stue som så vidt har plass til en liten sofa, et smalt bord, en lenestol, vedovn og noen bokhyller, – vel da er det egentlig ikke ideelt og også ha en spark på stua. Men etter 2 døgn ute og 4 døgn på stua, (rett innenfor døråpningen, tett inntil vedovnen, slik at jeg har snublet i den mange ganger daglig) har den berømmelige sparken endelig tørket! Så nå, – NÅ, – er den endelig klar for å få et nytt liv, – i kveld eller i morgen skal den få masse hvite polkadotter.
Jeg innser at dette betyr enda ei uke med spark på stua, for at det hvite skal tørke. Men man må jo ofre seg litt for sine trofaste fartøy?
I tillegg gleder jeg meg allerede enormt til å suse gjennom Rindal sentrum på en rød og hvit polkadott-spark straks sparkføret er her.
For min del kan snøen og kuldegradene bare komme nå med en gang, jeg kan nesten ikke vente!
Øverst bilde fra Donald Duck & co