Jeg synes det er en fordel at det er lett å kjenne igjen bilen, sykkelen eller sparken min når de står parkert ved butikken eller andre steder.
Sparken min er knallrød med hvite polkadotter. Den har i tillegg røde dombjeller, kattepus-refleks, kurv og ekstra lys for mørkekjøring.
Sykkelen min har polkadott-ringeklokke og -setetrekk, og 2 kurver dekt av blomsterkranser.
Jeg har hatt bil med røde polkadotter, øyenvipper og Dronning Elizabeth.
Det å få seg nytt kjøretøy er vanligvis stor stas.
Jeg har nylig fått meg rullator.
Når jeg har kjøpt meg ny sykkel eller ny bil gleder jeg meg til å ta dem i bruk – det er ekstra gøy og spennende med både sykkeltur og biltur da.
Hvis du noen gang har spekulert på om ny rullator har samme effekt så kan jeg herved skrive under på at nei – det har det vitterlig ikke.
Du føler deg milevis unna kul når du kommer trillende med en rullator. Samtidig så må jeg bare innse at når det verken er spark- eller sykkelføre så trenger jeg et hjelpemiddel for å gå.
Det føles vanskelig å gå fra å være funksjonsfrisk til å trenge rullator flere år før foreldrene mine får et slikt behov. Naboen på 85 har for øvrig absolutt ikke behov for rullator enda. Det føles såpass vanskelig at jeg flere ganger har satt den igjen hjemme – gått uten – og dermed endt opp sengeliggende med ekstreme smerter i flere dager.
Funksjonsnivået mitt varierer veldig, enkelte dager kan jeg gå 500 meter på hardt underlag, andre dager kollapser jeg etter 10 skritt. På dårlige dager har jeg sterke smerter og kan oppleve at det ene beinet plutselig gir etter slik at jeg faller. Til tross for det føles det stigmatiserende å bruke rullator. Noe måtte gjøres med andre ord.
Jeg innså raskt at det i hvert fall ikke ble noe bedre av at kjøretøyet ser ut som det gjør. Rullatoren er klumpete, grå og nøytral. Jeg kan ikke fordra grått. Det gikk ikke mange dager før jeg observerte flere helt identiske her lokalt. Hvordan skal jeg da kunne kjenne igjen min?
Slik kan jeg bare ikke ha det.
Det føles uansett ille nok å ha blitt så hjelpeløs om jeg ikke i tillegg skal måtte forholde meg til en grå klumpete sak som det går 13 på dusinet av. Stokken min er heller ikke direkte kul, men den er i det minste fargerik med blomstermønster.
Rullatoren måtte bli litt mer Inga.
Jeg vurderte å levere den inn til bil-lakkering, men gikk for en litt billigere og enklere variant nå i første omgang. En jakt i skuffer og skap etter værbestandig dekor førte til et kjøkkenbord fullt av sommerfugler og blomster.
Mitt første pynte-forsøk var ikke helt vellykket, jeg røytet sommerfugler gjennom hele sentrum på vei hjem fra jobb. Ideen var brukbar, men gjennomføringen måtte utbedres, det var på tide å avansere.
Neste runde ble med ståltråd og limpistol, nå tror jeg den skal takle både snø, plaskregn og det meste.
Rullatoren føyer seg nå fint inn i rekka med sykkelen og sparken min.
Og selv om jeg fremdeles sliter med å akseptere at dette er en del av meg, at jeg nå er hun dama med rullator – vel så er det i hvert fall litt lettere når jeg kan trille rundt med fargerike blomster og sommerfugler.
Nå funderer jeg på hva mer jeg eventuelt kan tilføre den. Maling er fremdeles et alternativ, kanskje ikke flammelakkering, men en sprekere farge hadde nok gjort seg, og kanskje den burde ha stativ for både mobiltelefon og termokopp?
Foto av meg med den forbedrede rullatoren øverst