Jeg har levd i fornektelse i ukesvis. Jeg som vanligvis planlegger, organiserer, og alltid er ute i god tid, hadde utsatt og trenert alle tanker på antrekk til 17.mai. Med et lite unntak; jeg hadde investert i en nydelig hårblomst i rødt, hvitt og blått. Det fine med en slik hårpynt er at den alltid passer, uansett om du går opp eller ned i vekt, om du er 5 år eller 95 år. Den kan til og med brukes om du ikke lenger har hår, da kan du bare feste den på brystet som en brosje.
Hårpynten var altså på plass, men resten av bekledningen var derimot utsatt fornektet og trenert. Dette ville ikke ha vært et problem tidligere, men tatt i betraktning av at en stor andel av klærne i klesskapet mitt har sluttet å passe burde ikke denne problemstillingen ha blitt utsatt lengre.
16.mai kom jeg hjem fra hyttetur og innså at nå måtte jeg faktisk konfrontere min store skrekk. Skiklærne kom av, jeg gikk i dusjen, før jeg marsjerte bestemt inn på soverommet. Der ble bunad og sølv funnet frem og plassert på senga.
Bunaden min har vært alt for stor i mange år, jeg har flere ganger tenkt på å sy den inn. I håp om å spare tid startet jeg med beltet. Det så muligens litt rart ut å stå der splitter naken kun iført et bunadsbelte. Men belteprøvingen ville jo avgjøre om det var noen vits i å starte med resten eller ei. Det var kanskje litt stramt, men beltet gikk på. Problemet er bare at det skal rimelig mange lag med tjukt ullstoff mellom dette berømmelige beltet og magen, i tillegg til underskjørt, bunadsskjorte og forkle. To år med sykdom og tung medisinering hadde uten tvil fjernet alle behov for å sy inn dette svindyre stasplagget.
Vel det var ingen vei forbi lengre. Hele antrekket måtte testes. Skjorta passa naturlig nok, det skal litt til å ikke få kroppen inn i en ekstremt vid og posete bunadsskjorte. Underskjørtet viste seg å fremdeles være godt og romslig. Da jeg tredde stakken over hodet og skulle hekte sammen hele stasen innså jeg at det var nå problemene startet.
Jeg begynte nederst, ved selve stakken. Hvis jeg bare trakk inn magen og holdt pusten gikk hektene der på. Takk og lov er ikke pærefasong et problem iført bunad, selve skjørtet er mer enn romslig nok. Men så var det vesten da. Der jeg før hadde klaget over at jeg kunne få plass til minst to utgaver av meg selv stod jeg nå og følte at det var en liten kilometer mellom de to delene som skal møtes og hektes sammen på midten. Etter flere forsøk gikk det til slutt. Så fulgte en del plundring og forsøk på å skue over og rundt egne pupper før jeg greide jeg å få forkleet på plass.
Nå gjenstod altså beltet, det som passet slik akkurat når jeg var naken. Konklusjonen ble at hvis dette skulle fungere burde jeg bevege meg minst mulig, unngå å sitte, puste eller spise så langt det var mulig.
Bare en time etter denne seansen var jeg i gang på kjøkkenet for å forberede mat og pakkeliste til 17.mai fjelltur-piknik-frokosten neste morgen.
Jeg har i mange år feiret 17.mai sammen med min venninne Mildrid. Vi to starter alltid nasjonaldagen med en bedre frokost på en fjelltopp, før vi skifter til bunad og får med oss toget. Med all snøen vi har i år endte vi med å velge et mer kortreist turmål.
Mens jeg var i gang med å dra frem ryggsekk og piknik-servise ringte jeg Mildrid for å planlegge de siste detaljene. Brått slo det meg at bunaden naturligvis ville passe MYE bedre med en hold-in strømpebukse under. Samtidig som hjernen min registrerer den tanken hører jeg meg selv si: – Du, jeg tenkte vi kan ha på oss bunad når vi går på tur i morgen – siden vi ikke skal klatre oss opp på noe fjell! Da holder vi varmen også, også er det jo litt kult da!
– Ja det var lurt! Svarer Mildrid – for da sparer vi jo tid etterpå også, siden vi slipper å skifte klær før toget!
Jeg aner ikke hva som gikk av meg. Jeg kan umulig ha vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Jeg hadde jo nettopp prøvd bunaden og tenkt at dette ikke gikk. Sjansen for å gå ned 15 kg over natta er jo ikke stor. Det hadde hjulpet mye å bare kunne gå ned 1 kg over natta, men det skjer vel heller vanligvis ikke.
Vel jeg forberedte det jeg kunne av mat, pakket sekk og piknikkurv, stod over kveldsmaten, bunaden måtte jo passe neste dag må vite, og innså brått at bunadsskjorta måtte strykes. Før jeg la meg hengte jeg frem en Plan B-kjole. En rød kjole med hvite detaljer som lett kunne bli en 17.mai kjole med litt blått tilbehør.
Neste morgen var det på med hold-in strømpebukse, jeg prøvde å dra den så langt opp til puppene som mulig, her skulle det som kan holdes inn på plass! Det hjalp nok litt, for ikke lenge etterpå stod jeg der og laget eggerøre iført bunad. Jeg var strålende fornøyd med at 17.mai frokosten ble inntatt på fjelltur, iført bunaden. Det ble ikke nok tid til å skifte til noen plan B kjole før middag, og det gikk jo greit.
Da jeg kom hjem og så på bildene fra dagen fikk jeg skikkelig vondt inni meg. De første ordene som slo meg var surret svinestek, pølseskinn, eller hva du vil kalle det. Milevis unna flatterende i hvert fall. Jeg burde nok ha sett litt mer etter i speilet, i stedet for å bare juble over at hekter og belte gikk på. Hvorfor valgte jeg ikke den røde og hvite kjolen i stedet? Den som faktisk passet.
Jeg skulle ha ønsket at jeg kunne fått opplevd et mellomstadium – en dag der bunaden ikke var alt for stor eller alt for liten, men at den bare passet.
Jeg vurderte å slette de fleste av bildene, eller å laste ned en slik app der du kan retusjere bilder og gjøre deg selv slankere.
Selv om det ikke alltid er like lett innser jeg at vekta mi egentlig er en bagatell nå som legene – etter å ha prøvd ut det som finnes av aktuelle medisiner på meg – faktisk har funnet noe som lindrer smertene mine ganske bra og gjør at jeg fungerer bedre i hverdagen. Etter å ha kjempet litt med meg selv la jeg likevel ut bilder fra dagen på Facebook. Livet bør ikke retusjeres. Jeg hadde jo hatt en fin dag, i godt selskap.
Mest sannsynlig var de fleste av de jeg møtte på 17.mai mer opptatt av andre ting enn om det så ut som Inga holdt på å ese ut av den bunaden sin.
Etter en heftig indre dialog vedtok jeg å heller fokusere på at jeg faktisk greide å stå og gå ganske mye uten for mye smerter. Jeg ble ikke alt for sliten etterpå heller. Og ikke minst så hadde jeg en morsom og fin dag. Og om ikke annet så passet i hvert fall hårpynten perfekt – så det så.
øverst foto av Mildrid og meg på Trollheimstunet på 17.mai