Kjære julenisse, NÅR ble jeg så innmari kjedelig?

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2019/11/IMG_0168-–-Kopi_LI.jpg

Det er snart desember og ønskelister skrives i mange hus og hjem. Pappa og jeg har også bursdag i desember, så dette er årstiden for både bursdagsgave- og julegave-ønsker for vår del.

Den mest spennende gaven jeg husker fra barndommen var et kjemisett. Et ekte kjemisett fullt av reagensrør med mystiske, fargerike og spennende pulver og krystaller, i tillegg til en slik brenner der vi kunne tenne på og smelte, fordampe og brenne saker og ting.
En herlig drøm for meg som da var 9 år, og jeg tror nok det også var gøy for pappa. Men kanskje mer som et lite mareritt for mamma. Mamma krevde voksduk på bordet, ingen leking med farlige gasser når pappa ikke var hjemme, i tillegg til formaninger om å ikke søle etsende væsker eller sette fyr på huset. Helt unødvendige bekymringer i mitt 9-årige hode. Det å leke gal professor i laboratorium var fantastisk! Jeg drømte om å bli oppfinner, som Petter Smart. Jeg hadde ingen ideer til oppfinnelser, veien dit bestod i mine øyne mest av å søle og eksperimentere med kjemisettet i håp om å brått snuble over en mystisk og magisk eliksir som kunne forandre verden.

Det at gamle mennesker som besteforeldre ønsket seg sokker og tøfler til jul var fullstendig uforståelig den gang da.

Fra jeg begynte på skolen har jeg alltid hatt masse bøker på ønskelisten min, –  jeg kan fremdeles skrive omtrent en katalog med bøker jeg ønsker meg. Til tross for bokhyller i alle husets rom er det snart ikke plass til flere, – så jeg prøver å trappe litt ned.
Fra jeg var tenåring har jeg også alltid ønsket meg forskjellig kunstmateriell, – alt fra pensler, til fine sett med pastellkritt og oljemaling.

I år tok jeg meg dog i å si ullstrømpebukser da jeg ble spurt om hva jeg ønsket meg.
Nå sitter jeg her og undrer meg over NÅR skjedde det? Når ble jeg så innmari kjedelig at det første jeg tenker på er ullstrømpebukser? Det andre jeg nevnte var nye tøfler. Akkurat som om det er noe bedre.
Jeg er 44 år, men akkurat nå føler jeg meg mer som om jeg er 94. Det blir neppe bedre hvis jeg innrømmer at jeg satt og stoppet den ene ullstrømpebuksen min ved frokostbordet her om dagen.

Finnes det en kur? Er det håp?
Greit nok jeg innrømmer at jeg sliter uvanlig mye strikkasokker og tøfler så det er sagt. Jeg burde antagelig spørre nissen om det er mulig å abonnere på en løsning der.

Jeg har aldri vært en slik som kjøper alt jeg har lyst på, så det er ikke det at jeg har alt jeg kan tenke meg som er problemet her. Det er muligens heller det at jeg har blitt langt mer fornuftig.

Til tross for at alder bringer med seg fornuft må jeg nevne at jeg alltid synes det er gøy å få brettspill, rare pepperkakeformer, og omtrent hva som helst med polkadotter eller katter.
For ikke å snakke om at jeg veldig veldig veldig ønsker meg røde høyhælte sko dekt av paljetter og glitter, gjerne med katter eller juletrær på. Helst et par av hver…. Det er jo ikke ufornuftig slik egentlig. Altså tatt i betraktning av hvor mange røde skjørt og kjoler jeg har. De skoene vil jo matche omtrent alt jeg har. Jeg har sett meg ut noen, men problemet er at de er innmari dyre. Man kan få kjøpt flere par med ullstrømpebukser og et par tøfler i tillegg for den prisen for å si det slik….

Så mens jeg drømmer om glitrende røde sko med pusekatter på føyer jeg til et par varme pulsvarmere på ønskelista mi, og superundertøy, for det kan man aldri få for mye av når man er så frossen som jeg er. Og jeg skulle hatt ei lampe over kjøkkenbenken, det er bare å innse at mørkesynet ikke lengre er så bra som det en gang var. Her om dagen måtte jeg bruke lommelykt for å finne strøkavring innerst i kjøkkenskapet.
Apropos mørkesyn, jeg skulle vitterlig hatt lyskastere med flombelysning på bilen når jeg må ut og kjøre i mørket! Optikeren hevder synet mitt er perfekt, – slik på dagtid i hvert fall, men han anbefalte altså å kjøpe flere lamper.

Mulig jeg må signere denne ønskelista med Inga, egentlig 44 år (men 104 mentalt, i hvert fall i dag)

Er det mulig å ønske seg å reise tilbake i tid og be Inga 9 år ta det kjemisettet mer på alvor og finne opp en kur mot dårlig mørkesyn og andre plager som kommer med alderen?

Bildet øverst er en ønskeliste fra 1979 fra noen jeg kjenner