Med god fantasi og en dose galskap ordner det meste seg!

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2018/03/Uma-Inga.jpg

Denne uka her har vært litt merkelig. Den har også vært litt uvirkelig og trist, selv om den også har vært noe jeg har sett frem til. Akkurat nå føles alt litt spennende, men også litt skummelt.

Etter å ha hatt deltidsjobb som kunstlærer i 14 1/2 år har jeg nå takket for meg.
Nå er tiden kommet for å være kunstner på heltid. 

Jeg har ryddet opp og låst dørene for siste gang, og levert det store nøkkelknippet mitt videre til en ny kunstlærer.
Kasting av viskelær ser aldri ut til å gå av moten, så jeg har antagelig plukket noen tusen viskelær fra gulvet disse årene. Jeg har også både vasket vekk og bidratt til utallige malingsflekker. Jeg har plastret utallige fingrer, tørket en god del tårer. Lyttet til betroelser om lærere/foreldre/søsken/venner som er dumme og ikke skjønner noen ting. Prøvd å gi gode råd om alt mellom himmel og jord, og jeg har hjulpet enkelte elever i kampen mot foreldre som ikke vil la dem få studere det de virkelig vil.

Jeg bestemte meg selv allerede som 12-åring for at jeg skulle bli kunstner, jeg har aldri vurdert noe annet, selv om flere lo av meg da jeg fortalte hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Så det å se kunstelever jeg kjenner godt mistrives tydelig, og slite i hverdagen, på grunn av feil studievalg har virkelig gjort vondt.
I år feirer jeg 20-års jubileum som kunstner, – det har skjedd mye på de 20 årene siden min første store kunstutstilling. Jeg har aldri ønsket meg noen fulltidsjobb, for når skal jeg da få tid til å male og tegne? Og får jeg ikke skapt nok kunst har jeg heller ikke nok kunst å selge. Det hele kan lett bli en ond sirkel.
En liten deltidsjobb som kunstlærer passet meg derfor veldig bra, selv om jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli lærer av noe slag. Læringskurven var bratt da jeg startet, jeg har jo ingen utdannelse som pedagog, så det har blitt noe prøving og feiling. Det er mye jeg ville ha gjort annerledes i dag.

Takk til alle dere kunstelevene opp gjennom årene som har bidratt til å gjøre hverdagen min mer fargerik
, mer leken og sprudlende, morsom, kreativ, fantasifull, og fylt den med mye latter og morsomme historier, – for ikke å snakke om søl og gris! Jeg har i perioder vandret rundt med maling, gips, tapetlim, melklister og mye annet konstant under neglene, oppover armene, i håret og naturligvis over alt på klærne i løpet av disse årene.
La oss ikke en gang gå inn på alle de rare tingene elvene mine har fått meg til å Google. Det har vært alt fra maurslukertunge til enhjørningbæsj.

Jeg håper jeg har greid å spre en interesse for å skape, for å lage noe med hendene, for å slå seg litt løs, bruke fantasien og la kreativiteten løpe litt løpsk. Tenke litt mindre A4 og litt mer utenfor boksen.

Jeg har også lært mye i løpet av disse årene. Det har ikke minst vært meningsfullt å oppleve elever som har blomstret, som har sugd til seg informasjon som en svamp. Elever jeg virkelig har vært stolt av. Ekstra spesielt har det vært de gangene jeg har fått høre om slike elever, som jeg har vært imponert over og stolt av, at vedkommende er sett på som «vanskelig» av lærerne på skolen. Jeg har hatt grupper med kunstelever der over halvparten har vært såkalt «vanskelige», uten at jeg har opplevd det som noe problem i det hele tatt.

Jeg setter stor pris på alle de elevene jeg har hatt som fremdeles tar kontakt mange år etterpå, som sender meg bilder av det de lager, eller spørsmål om teknikker og utstyr, deler linker til kunst de har sett på nett, eller kommer på utstillingene mine.

Det har vært gøy, jeg har kost meg, jeg har blitt kjent med mange herlige barn og ungdommer, men nå må jeg selv ta noen sjanser. Tiden strekker ikke til rett og slett og da må man ta noen valg. Så selv om det er skummelt slik økonomisk sett må jeg bare hoppe i det og satse på at med nok fantasi og en dose galskap så vil det meste løse seg!