Som barn var hovedinteressene mine å lese bøker og å tegne. Jeg likte også å klatre i trær og å spikke. Jeg lekte med kjemisett og tryllesett, var glad i brettspill og å lage ting med hendene.
Men stort sett var jeg ikke noe spesielt fysisk aktiv. Jeg har enda aldri forstått reglene i noen andre ballspill enn kanonball.
Som på mange små steder bestod fritidstilbudet i hovedsak av idrett og musikkskole. Siden jeg aldri har hatt noen interesse for sport og er komplett tonedøv deltok jeg dermed aldri i noen form for organiserte fritidsaktiviteter. Det var heller ikke noe savn for min del.
Da jeg begynte på ungdomsskolen kom det danselærere til bygda, de skulle holde et dansekurs som gikk over et par helger, – i selskapsdans.
Mamma mente at dette måtte vi være med på, argumentet var at man måtte kunne danse innen man skulle begynne å dra på fest. Jeg mistenker at opphavet i tillegg mente jeg hadde godt av å delta på en organisert aktivitet i stedet for å kun sitte med hodet inni ei bok eller tegneblokk.
Min morfar var visstnok Rindals beste danser, i hvert fall i følge mormor. Min mormor var så myk at hun fremdeles kunne stå med strake knær og legge hele håndflata i bakken, uten noen form for oppvarming, til hun hadde passert 90.
Ingen av delene har gått i arv til meg. Jeg er stiv som en tømmerstokk og har spenst som en kanonkule.
Jeg prøvde å delta på yoga i voksen alder, det førte i hovedsak til at de andre deltagerne ikke fikk verken ro eller muligheter for meditasjon. Årsaken var vel en kombinasjon av underholdningsverdien av å se på meg, kombinert med mine bråkete utrop og latteranfall mens jeg etter beste evne prøvde å gjennomføre det som virket som ekstremsport for kroppen min.
Hvis jeg skulle hatt noen sjanse for suksess som danser burde nok foreldrene mine ha meldt meg på dansekurs minst 10 år tidligere med andre ord.
Argumentet med at dette ville jeg få behov for den dagen jeg begynte å gå på fest slo liksom heller ikke til.
Mye hadde nok endret seg i perioden siden mine foreldre dro på ungdomsfest på lokalet og jeg selv gjorde det samme. Jeg kan skrive under på at mine evner innen Samba, cha-cha-cha og engelsk vals ALDRI ble etterspurt på en eneste bygdefest på slutten av 80-tallet.
Det tidligere nevnte dansekurset ble så populært at det ble innhyret danselærer som kom en gang i uka for å fortsette undervisningen. Jeg har altså en hemmelig fortid som konkurransedanser. Nå må det legges til at dette var en ekstremt kort og mindre vellykket karriere. Jeg var stort sett fornøyd så lenge jeg fikk være med. Jeg øvde aldri mer enn jeg følte jeg måtte.
Jeg likte å pugge til prøver, jeg elsket teori. Så lenge jeg husket trinnene og rekkefølgen var jeg i grunnen fornøyd, det falt meg aldri inn å øve til jeg ble flinkere til å utføre dem.
Jeg var imponert over de som var flinke, men hadde absolutt null ambisjoner i den retning. Jeg hadde NG+ i gym og har aldri hatt noen særlig motoriske ferdigheter, noe alle som har observert meg på ski sikkert kan skrive under på.
Jeg forstod nok ikke sammenhengen den gang, men jeg husker danselæreren sa jeg var flinkere i standard enn latin. Vel det sier seg jo selv at jeg ikke har noe naturtalent i retning cha cha cha, samba og rumba, danser som krever heftige bevegelser og mykhet.
Når jeg prøver å stå med strake knær og nå gulvet er jeg heldig hvis jeg passerer kneskålene på en god dag. Jeg var altså bedre i engelsk vals, slowfox og quickstep, spesielt førstnevnte. Jeg var med andre ord flink til å være rett i ryggen og holde blikket festet opp mot taket.
Til tross for manglende talent og evner kombinert med minimalt med øving var jeg med og konkurrerte litt. Jeg har faktisk noen premier fra denne epoken i livet mitt. Jeg var blant de eldste som startet på sportsdans den gangen.
Nivået gikk vel heller aldri opp, så det var ytterst få å konkurrere mot i min klasse, ergo var det heller ikke så vanskelig å dra i land noen få premier.
Men siden jeg har en slik hjerne som liker pugging kan jeg fremdeles grunntrinnene på alle dansene jeg lærte, i hvert fall i teorien! Nå skal det sies at da jeg gikk på videregående hadde jeg 6 i gymteori, men 2 i gym.
Gymlæreren min hevdet jeg var et håpløst kasus, da jeg tydeligvis kunne alt slik teoretisk sett, og hadde fullt oppmøte, men ifølge ham «null innsats og null resultat»
Jeg er egentlig veldig glad for at det ikke eksisterte avansert teknologi den gang, så det finnes heldigvis ingen filmopptak fra min hemmelige fortid som konkurransedanser!
Bildet øverst i bloggen er mitt eget maleri «svev» olje på egyptisk papyrus av Inga Dalsegg