Når man leter etter lyset i mørket

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2016/08/Loneliness.jpg

Av og til skjer det et-eller-annet-negativt i livet mitt som gir meg en knekk. Det kan være så mangt som er årsaken. Men resultatet er i hvert fall at mitt lille univers enten får seg en smell, eller rett og slett raser sammen
Noen ganger greier jeg å holde igjen, ved å mobilisere alt jeg har av viljestyrke greier jeg å holde hodet over vannet, – jeg greier å holde meg flytende.
Andre ganger kjenner jeg at det glipper.
Jeg blir usikker på om det går.
Og da, vel da kommer tankene.
De tankene som jeg innerst inne der i mørke avgrunnen også egentlig vet ikke stemmer med den virkeligheten jeg lever i når alt er bra.

Men det er så rart med det, – for som oftest greier jeg ikke å huske at dette mørke tunge stedet er en forvrengt virkelighet. Man skulle kanskje tro at slikt skulle bli enklere etter 20 år med perioder med kraftig depresjon og suicidalitet. Jo da, jeg er flinkere til å stoppe dette før det tar meg helt, men har jeg først blitt med i dragsuget så er det for sent. For der inne i avgrunnen min har fornuften min virkelig ikke noe den skulle ha sagt.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger katten min er det eneste som har stoppet meg fra å avslutte livet mitt. Frøya er en 16 år gammel pusefrøken som har stått ved min side gjennom tykt og tynt, jeg elsker virkelig den katten høyere enn noe annet i livet mitt.
Når dragsuget har revet meg med og jeg er der nede i avgrunnen min greier jeg ikke å se at det finnes mennesker der ute som bryr seg om jeg er i live eller om jeg er død. Men uansett hvor langt nede jeg har vært har jeg alltid ment at det hadde vært urettferdig mot Frøya å ta livet mitt. Som katt har hun jo ingen mulighet til å forstå hvorfor matmor brått blir borte. (Nå må jeg påpeke at Frøya naturligvis er uhyre intelligent og forstår det meste)

Akkurat nå mens jeg skriver dette har jeg det bra med meg selv. I skrivende stund er jeg klar over at Frøya ikke er den eneste som ville ha lagt merke til at jeg ble borte eller være den eneste som ville ha savnet meg.
jeg har hatt samboer og jeg har vært gift, – men ingen av delene fikk meg til å føle at partneren min ville ha opplevd min bortgang som et tap. Jeg antok at de ville ha forstått og følt det som en lettelse. Nå var ikke ekteskapet mitt så mye å skryte av, så det er for øvrig godt mulig at katten Frøya ville ha savnet meg langt mere enn min daværende ektemann.

Jeg vet at det er utrolig mange der ute som ikke forstår hvordan det er mulig å ønske å avslutte sitt eget liv. Ganske nylig uttalte en venninne at hun ikke forstod dette med selvmord, – «noe så egoistisk» var ordene hun brukte. Jo da, jeg er i stand til å se at mange kan anse selvmord som egoistisk. Men jeg kan også love alle dere som IKKE har vært nederst på bunnen av en uendelig avgrunn at når man står midt oppe i det så greier man dessverre faktisk ikke å se eller forstå at noen vil savne en. Ikke fordi man er egoistisk, men fordi man ikke greier å se at man selv har noen verdi.

For å illustrere, sist jeg var nede i avgrunnen fikk jeg meg selv til å skrive en liste over mine egne positive og negative egenskaper. Jeg brukte omtrent 5 minutter på listen med negative egenskaper, og omtrent 1 time på den med positive egenskaper, slik ble listen min seende ut:

Negative egenskaper: snakker alt for mye, psykisk ustabil, alt for sta, tror jeg alltid har rett, har en uforutsigbar økonomi, arbeidsnarkoman, umulig å bo sammen med, lagt på meg alt for mye- skulle ha gått ned minst 15 kg, kommer aldri til å finne meg en kjæreste (hvem vil vel ha noe slikt og for øvrig er jeg snart for gammel også), dårlig husmor, ikke effektiv nok, har forfalt utseendemessig – blitt gammel og gråhåret og rynkete, eier ikke  selvkontroll

Positive egenskaper: rimelig ok til å lage mat, ikke håpløs med kappsag eller spikerpistol.

Etter mye om og men greide jeg å føye «grei nok til å male» på positive egenskaper. Dette var nesten under tvang, da logikken greide å tvinge seg frem med et argument om at du lever jo av kunsten, folk kjøper jo bildene dine, dette bør vel havne på lista over positive egenskaper?

På en god dag ser naturligvis den lista der ganske så annerledes ut så det er sagt.
Men når man er der nede i avgrunnen er det fryktelig vanskelig å huske hvordan en slik liste fra en toppdag ser ut. Eller noe annet fornuftig for den saks skyld. Det er mulig jeg bør skrive en liste i dag og henge på kjøleskapet til senere.
Hvis du kjenner noen som sliter slik som dette prøv å forstå at det er uendelig vanskelig å huske at man har positive kvaliteter når man er nede på mørkeste dypet. Kanskje kan du bidra litt med å minne dem på akkurat hva du synes de er utrolig flinke til?

Fighting for Balance av Inga Dalsegg
Fighting for Balance
av Inga Dalsegg