Når samboeren er gift…

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2019/11/You-and-me-were-meant-to-be.jpg

Alle har vi vel opplevd å havne i en situasjon der du blir overrasket, forfjamset, eller satt ut. En slik situasjon der du ikke aner hva du skal si eller hvordan du skal reagere.
Som kunstner har jeg alltid malt ut følelsene mine, både de gode og de vonde.

Ikke alt her i livet er like lett å snakke om. Fra jeg var ung har jeg malt ut mye av det jeg ikke har greid å sette ord på. Jeg har malt både yr forelskelse og lykke, men også fortvilelse, sorg, depresjon og angst.

Jeg har alltid snakket åpent om mine traumer og depresjoner, det har hjulpet meg. Men noe må man jo ha for seg selv. Det er kanskje naturlig, vi trenger vel alle litt privatliv.
Jeg har etter hvert innsett at jeg ikke er så flink til å snakke om kjærlighetslivet mitt. Når folk spør om det svarer jeg vanligvis ganske kort.
Samboeren på sin side legger ut lange skriverier på sosiale media om hvor fantastisk livet med meg er. Det er helt greit at han gjør det, men han får ikke noe svar fra meg i all offentlighet, der går grensen for min del.
Det er ingen hemmelighet at kjærlighetslivet mitt har vært noe brokete. Jeg kommer fra en kjernefamilie med foreldre som har vært gift i 51 år, men selv har jeg jaktet på den rette i opptil flere land. Jeg har prøvd og feilet mange ganger for å si det slik.

Apropos saker jeg aldri snakker om. Her kommer en slik historie;
I en alder av 25 møtte jeg en flott mann på jobb. Fra flørtende kommentarer og lange blikk kom han en dag snikende inn med en champagneflaske til meg på bakrommet på jobb. Jeg var croupier på et casino, så kontakt mellom ansatte og kunder var strengt forbudt. Det gjorde vel det hele enda mer spennende.
Han var høy og mørk, romantisk, belest, meget velkledd, var advokat, og siterte lange passasjer fra Shakespeare. Jeg falt pladask.
Han gamblet aldri på casinoet, han var kun der sammen med venner. Det skulle ha fått meg til å skjønne at noe var galt i livet hans. De fleste som tilbragte mye tid der brukte det som en virkelighetsflukt fra egne liv.
En dag inviterte han meg ut på middag på en dyr og koselig restaurant ute på landet. Han bestilte hummer og Champagne til oss begge, så tok han hånden min, så meg dypt inn i øynene og erklærte at han hadde bagasje. Det var noe han måtte fortelle meg. Han var gift og hadde 5 barn.
Jeg ble virkelig målløs, hva skal man si i en slik situasjon?

Jeg ba ham fortelle, jeg ville vite mest mulig. Jeg måtte forstå.
Det var et tvangsekteskap. Han ble sendt ut av landet og til Pakistan som 18-åring, for å bli giftet bort til søskenbarnet sitt. Detaljene rundt det hele var forferdelige. Han hadde kjæreste hjemme i England og nektet naturlig nok å dele seng med sin nye brud på bryllupsnatten. Det resulterte i at de ble holdt inne på soverommet i flere dager, med vakter utenfor, til ekteskapet var fullbyrdet.
Han trodde han skulle ha en ukes ferie hos slekt i Pakistan, men ble holdt der i 6 måneder. Han studerte engelsk litteratur, og hun var analfabet. En dårlig match for å si det mildt.

Første gangen jeg møtte kona hans var jeg nervøs. Hun kom hjem til meg, så meg opp og ned, snudde seg mot han og sa; «Hun er pen, du har i det minste god smak»
Jeg inviterte henne inn på te.
Vi to ble aldri gode venner, men jeg spiste middag der noen ganger. Hun passet kattene mine når vi var bortreist, og det var vanligvis jeg som dro på skolen og ordnet opp hvis det var problemer med noen av de 5 barna. Noen av lærerne trodde jeg var barnas biologiske mor. Med tiden kjøpte han og jeg oss hus sammen. Jeg ble aldri akseptert av foreldrene hans, men så lenge kona og barna godkjente forholdet vårt var det greit for meg.

Den dagen jeg tok valget om å flytte fra England og tilbake til Norge var det vanskelig. Jeg hadde en samboer som bodde i 2 hus. Han prøvde etter beste evne å fordele tiden mellom en krevende jobb, meg og sin andre familie. Jeg ønsket mer av ham, jeg krevde at han skulle ta et oppgjør med foreldene sine, be om en skilsmisse, – selv om jeg visste hvilke konsekvenser det ville får for ham. Da jeg dro gråt vi alle, den yngste sønnen gjentok bedende at pappa ikke måtte la meg dra.

Nå er det 16 år siden jeg flyttet tilbake til Norge. I vår fikk han hjerteinfarkt, den ene datteren tok umiddelbart kontakt med meg, – det var helt naturlig for henne å gi meg beskjed på lik linje med alle andre i familien. Heldigvis gikk det bra, han er veltrent og i god form.

Noen mennesker blir en del av livet ditt, uansett hva forhistorien er.

Bildet øverst er et av mine maleri. Det heter «You and me were meant to be» , og er et oljemaleri malt på egyptisk papyrus