Jeg blir så inderlig forbannet på meg selv av og til.
Hvorfor er jeg slik?
Hvordan greier jeg å rote til så mye innimellom?
Det er ikke måte på hvor mye rart som skjer fordi det går litt fort i svingene for meg. Jeg er liksom så effektiv at det glipper litt.
Her lokalt kalles det å være rafsete. Det er faktisk så mye av akkurat dette på morssiden av slekta mi at det faktisk har et eget navn. Her i Rindal kalles det Børseth-rafs.
En venninne og slektning (som lider av det samme) beskrev det så fint for meg her nå:
Det er jo selve svingene som ikke henger med, bordkanten, kaffekoppen, sekken, snøskavlen og alle greiene som plutselig står i veien for armer og bein.
Forrige uke fikk jeg ikke skrevet noe, fordi jeg var brilleløs. Årsaken må vel tilskrives Børseth-rafs. Dessverre er ikke rafs noe som dekkes av forsikring.
I en jobb der synet er det viktigste verktøyet er det mildt sagt upraktisk å ikke greie å bruke øynene. Jeg fikk verken skrevet, lest, tegnet eller malt på en liten uke.
Jeg hadde vært ute på en kjøretur med diverse ærend. Jeg skulle rett på atelieret etterpå, så lesebrillene var med. Mer vet jeg ikke før jeg oppdaget at brillene var søkk borte. Det må ha vært et sort hull på passasjersetet. Eventuelt så var det noe rafsing inne i bildet.
Etter å ha gjennomsøkt bilen, atelieret og huset på nivå med en Kripos-aksjon innså jeg at brillene virkelig var borte.
Det er nesten pinlig å innrømme det, men i slike situasjoner er det kun en ting å gjøre i familien Dalsegg.
Jeg måtte ringe mamma.
Jeg er 49 år og måtte ringe mamma.
Mamman min er fabelaktig flink til å lete. Når alle vi andre har gitt opp er det bare å sende inn mamma. Hun er som en sporhund. I løpet av få minutter har hun funnet det vi andre har lett etter i flere døgn.
Det er litt irriterende. Jeg må bare innrømme det.
I dette tilfellet hjalp det dog ikke en gang å sende inn sporhunden mamma. Nå var det virkelig bare å innse at brillene mine var borte for godt.
Etter 6 dager der jeg hadde gitt opp alt fra jobb til å lese bok eller bruke skjerm i noen form holdt jeg på å gå på veggen. Den eneste innendørs fritidsaktiviteten jeg var i stand til å utføre var kosing av katt. Pusen Nils syntes naturligvis dette var stor stas, men det blir ikke mye inntekt av å være fulltids kattekoser altså.
Skjeve hornhinner, og konstant mysing hadde ført med seg tørre, såre øyne, dundrende hodepine, vond nakke og skuldre, og ikke minst en veldig kort lunte.
Heldigvis har jeg verdens triveligste optiker som ga meg en akutt hastetime. Synstesten viste for øvrig at jeg egentlig trengte nye briller også, så litt hell i uhellet der om ikke annet. Jeg fikk heldigvis låne briller mens jeg venter på de nye. Disse er ikke helt riktige, men de gjør livet levelig, og humøret mitt er altså akk så mye bedre!
Når de nye brillene kommer skal i hvert fall etuiet merkes med navn og nummer. Jeg lurer litt på hvorfor det ikke finnes et gps-sporings-system for briller, nøkler og slikt noe? En slags anti-rafs-funksjon.
Øverst foto av meg med de forsvunnede brillene, her demonstreres kattekos med briller altså