Jeg tror aldri pappan min har rota bort noe som helst.
Hver gang noen av oss andre i familien begynner å sjekke lommer eller vesker på jakt etter nøkler, en mobiletelefon, eller annet, rister han på hodet, og kommer gjerne med en kommentar om at hvis man bare har faste plasser for ting så skjer ikke slikt. Det handler om orden og system kan han videre forklare.
Mamma og jeg har en lei tendens til å legge fra oss mobilen, og så ikke helt huske hvor vi har lagt den. Jeg bruker ikke bukser, men kjoler og skjørt. Slike plagg mangler som oftest lommer, så da blir mobilen lagt på et bord, i en bokhylle, på kjøkkenbenken, i en vinduskarm, på sofaryggen, i yttergangen, eller hvor det enn passer akkurat der og da.
Jeg må nok være arvelig belastet, for hvis mamma kommer innom meg – enten hjemme eller på jobb – så finner jeg gjerne mobilen hennes en stund etter at hun har dratt. Det har hendt jeg har ringt pappa for å be han spørre mamma om hun ikke savner mobilen sin.
Heldigvis har både mamma og jeg skjønt at det er lurt for oss å ha knallfargede mobildeksel, slik at det er litt lettere å finne dem igjen når vi skal ut på mobiljakt.
Min er knallrød naturligvis, noe som dessverre også er kamuflasjefarge hos meg. Det er nemlig ikke alltid så lett å finne den røde mobilen i den røde veska, sammen med den røde lommeboka og det røde visittkort-etuiet, eller blant en haug med røde klær.
Jeg har et stort nøkkelknippe, med 8 nøkler og masse dill på, en rødkledd bamse, en rød høyhæla sko, og litt forskjellig annet. Strategien er at jo større nøkkelknippet er jo lettere er det å se det på bunnen av ei rotete veske. Det fungerer også å riste på veska for å høre om det rasler i de tilfellene der jeg virkelig er usikker på om den er der eller ei. Hvis jeg bærer på et lass med veske, poser og diverse varer og nøkkelknippet glipper hører jeg det omtrent før det faller til bakken, dette er en ypperlig løsning for min del.
For et par uker siden var mamma og pappa på hytta, da de skulle dra hjem oppdaget pappa at bilnøkkelen var forsvunnet. Også han som aldri roter bort noe!
Siden det er omtrent en time å gå fra der bilen parkeres til hytta ble det konkludert med at nøkkelen måtte ha falt ut av lomma hans underveis.
Dramaet ble løst ved at Storesøster rykket ut med reservenøkkel. Vi er flere som har gått og stirret ned i myra på vei til og fra hytta siden da, men nei, ikke noe tegn til en bilnøkkel. Jeg har tenkt at den sikkert har falt ned i en av de flomstore bekkene de krysset.
Så lenge jeg kan huske har det alltid vært slik at mamma er den beste til å lete etter ting. Om det er å finne osten i kjøleskapet, et klesplagg som er forlagt eller hva som helst annet. Fra jeg var lita var det alltid slik at hvis noen i familien uttalte;
– Jeg finner ikke…
Vel da kom mamma, erklærte at hun måtte få dobbeltsjekke først – uansett hvor mye vi andre hadde lett – og stort sett fant hun hva det enn var.
For øvrig har det der også gått litt i arv. Hver gang samboeren min står med åpen kjøleskapsdør og hevder at vi er tom for sylteagurk eller noe annet så må jeg sjekke. Stort sett er det han som ikke har lett på riktig hylle, eller ikke har kikket bak noe annet.
Til tross for mammas gode evner til å finne saker og ting har ikke en gang hun greid å finne den forsvunne bilnøkkelen.
Jeg må innrømme at enkelte av oss har følt litt på at det var på tide at pappa også rota bort noe. Mannen er tross alt over 70 år, det er greit om vi har noe på ham neste gang han klager på at vi har lagt noe på feil sted.
Rollene i familien Dalsegg ble snudd på hodet i dag.
Pappa som ikke er så kjent for å finne ting fant faktisk bilnøkkelen!
Den lå ikke i ei myr på vei til hytta.
Han hadde brukt hodelykt sist de var der, så lagt fra seg denne på hylla der han alltid legger bilnøkkelen. Hodelykta har en stor batteripakke med kraftig magnet bakpå, da lykta senere ble hengt opp på kroken sin ble bilnøkkelen med. Nøkkelen har altså hengt fast på hodelykta. Som ingen har brukt nå på lange lyse sommerkvelder.
Slik sett kan vi si at årsaken til nøkkel-forsvinningen er at pappa ikke fulgte sitt eget råd. Han hengte nemlig ikke opp hodelykta på sin faste plass, men la den fra seg på hylla først!
Det er mulig jeg kan erte ham litt for det om ikke annet!
Øverst foto av pappa og meg på hyttetur