Med en liten russisk vri….

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2017/10/selfie-med-kunder.jpg

Det er spennende å bli kjent med nye mennesker, og å få innblikk i andre kulturer.
Den siste uka har jeg blant annet lært at trafikkreglene i Paris er noe for seg selv. Det kunne ikke falt meg inn å leie bil der, det hadde jeg ansett som ekstremsport.
Grønn mann betyr for eksempel ikke at trafikken stopper for deg som fotgjenger. Nei da, det betyr at enkelte biler og motorsykler til slutt bestemmer seg for å stoppe når du er halvveis uti veien, mens resten bare gasser på. Dette kan det være kjekt å være oppmerksom på, spesielt når man prøver å krysse veien bærende på store kasser med maleri.
Jeg var forberedt på at mange franskmenn ikke vil snakke engelsk. Da jeg på spurte en ansatte på flyplassen, på engelsk, om hvor og når spesialbagasjen kommer fikk jeg som forventet en lengre utgreiing på fransk. Det hjalp minimalt siden mitt ordforråd på fransk består av 10-15 fraser.
Det virker dog som denne aversjonen mot engelsk er rettet mest mot engelskmenn og amerikanere, for hver gang jeg besvarte en talestrøm på fransk, med å si (på fransk) at beklager jeg er norsk, jeg snakker ikke fransk, ble de umiddelbart mye mer velvillig innstilt og kunne brått litt engelsk likevel.
Etter 5 dager på en stor internasjonal kunstmesse i Paris er det ikke bare franske vaner man legger merke til. Her var det kunstnere og gallerister fra alle kontinent.
Mest minneverdig var uten tvil standen tvers overfor meg, et russisk galleri som representerte hele 15 kunstnere. Jeg tror aldri jeg har sett så mye ekstrem posering og fotografering foran maleri noensinne som det jeg opplevde fra den gjengen. Nå må det sies at alle kunstnerne også var unge pene kvinner, jeg er faktisk litt usikker på om kunstnerne som fikk bli med til Paris ble valgt ut fra talent eller utseende.
Tradisjonen tro ble det servert Champagne på åpningen, gjengen fra Russland syntes antagelig ikke det holdt med noen få glass per person, de hadde med seg en hel kasse selv, der fløy Champagnekorkene jevnlig.
Dette med klokkeslett tok de heller ikke så nøye. Kunstmessa åpnet kl 10 hver dag, men kunstnerne skulle møte opp kl 09.30; for å bli kjent, og å få muligheten til å se på kunsten til hverandre. Nå var det flere nasjonaliteter som glimret med sitt fravær disse morgenstundene, blant annet Brasilianerne og Russerne. Sistnevnte ankom som oftest rundt kl 12 bærende på noen flasker, og startet gjerne dagen med litt vodka og vin. Jeg for min del ankom 10-15 min FØR vi skulle være der.
Det er liten tvil om at vi kom fra vidt forskjellige univers, russerne stilte alle med diamanter, tiara og dyre designerklær, i tillegg til alle disse flaskene som ble konsumert. Det meste av slekt og venner hadde også reist til Paris for å være til stede for anledningen. Penger var det uten tvil mer enn nok av, og pengene kom ikke fra kunstsalg, såpass kan jeg trygt si.
Vi ble for øvrig riktig så gode venner i løpet av helga. Engelskuttalen til de fleste av dem minnet meg om Harald Heide Steen Jr i rollen som ubåtkaptein, mange husker nok «Vi kan ikke se den grenze onder vann». Så da sjefen selv kom bort til meg og sa med tykk russisk aksent «A little prrresent to you from Rrrrussia» slet jeg litt med å holde meg alvorlig. Jeg ventet nesten på å få høre «Vi har balalaika orkezter ombord…»
Søndagskvelden skulle samtlige 800 kunstnere pakke ned all usolgt kunst, dette skulle skje på kun 1 ½ time. Det var mildt sagt en svett og hektisk opplevelse. Jeg kravlet stresset rundt på gulvet i et hav av bobleplast, papp og gaffatape, barbeint og med bustete hår, iført fin kjole, mens jeg pakket på harde livet og kikket på klokka.
Russerne så forvirret på meg, dette skjønte de IKKE, skulle jeg pakke alt selv? Selv satt de avslappet og nippet til champagne og vodka mens andre tok seg av jobbingen. Til slutt kommer de og spør meg om hvordan jeg skal få med meg alle disse kassene ut selv, alene? Og har jeg fått tak i drosje? Jeg svarer som sant er at det aner jeg ikke, og nei ikke greid å skaffe drosje, men det løser seg nok, tar det som det kommer. Kort konferering på russisk fører til (husk at dette fremdeles høres ut som den russiske ubåtkapteinen) «We want to help you!»
En 2 meter lang fyr kalt Boris blir kommandert til å bistå, han tar lett en kasse i hver arm, strener av gårde, og greier å få tak en taxi på 4 min, og forlater meg ikke før han er sikker på at alt er i orden. Tror jeg må vurdere en kunstutstilling i Russland bare for opplevelsens skyld!

Lykkelig kunstner på flyplassen i paris, etter å endelig ha fått all bagasjen
Jeg fikk russisk sjokolade «A little present from Russia»