Skuffen med det rare i

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2015/01/roteskuff-web.jpg

Hvor mange årganger med buss- og fergeruter trenger jeg egentlig? Og hvorfor har jeg fremdeles togruta for London-Leicester fra 2011 liggende? Og hvor mange par malings-solbriller er det normalt å ha for folk flest? (Her i huset har man ikke bare malingsklær, men også malingssko, malingsbikini, og naturligvis også malings-solbriller må du skjønne).
Og se der! Der er jo garantien på noen sko, – lurer på hvilke sko det kan være mon tro? Sikkert noen spesielle, den kan jeg i hvert fall ikke kaste, man vet jo aldri.
Og jøss, så mange reflekser jeg har, – spesielt tatt i betraktning av at det allerede ligger to reflekser i alle lommene på alle jakker og kåper jeg har! Hmmm, – men har jeg virkelig bare EN hodelykt, – ja, ja, det blir kanskje veid opp av mengden lommelykter jeg har? Og nå kan jeg nok konkludere ned at jeg egentlig ikke trenger å kjøpe nok en ny gul post-it blokk neste gang jeg tror jeg er tom, for jeg har visst flere likevel. For øvrig er det merkelig med alt av kvitteringer som tydeligvis har funnet veien hit….
Og slik fortsetter den arkeologiske utgravingen av det som kalles Roteskuffa her i huset.
Alt jeg ikke trenger slik jevnlig, men heller kun slik av og til, – eller ting av typen kjekt å ha, vet jeg vil få bruk for det en dag. De tingene havner alle i øverste skuffa i kommoden i gangen.

Så da mamma hadde kjøpt seg ny mobil nå i romjula og trengte en slik bitteliten plastdings for å få det nye lille SIM-kortet til å passe inn i den gamle mobilen sin, da VISSTE jeg jo at jeg hadde en slik sak, og at den da logisk sett måtte ha tilhold i roteskuffen. Det er jo der slike ting bor. Det er bare det at når man leter etter en bitteliten flat hvit firkant i en stor skuffe full av diverse så ender det jo opp med at skuffen må taes ut av hele kommoden og rett og slett tømmes utover.

Mamma kaller dette rot. Jeg er uenig, for jeg vet faktisk hva som er her, jeg finner alltid det jeg leter etter oppi denne skuffa, – til slutt vel å merke. Det er bare det at jeg også finner en del annet, som jeg kanskje muligens har glemt underveis….

Alle de som er såpass husvarme hos meg at de kan få beskjed om å gå og finne noe i den skuffa selv har nok for lengst oppdaget at det ligger mye rart der. Som oftest er det bare de øverste lagene som blir rørt, det som hentes fremst mest ofte, slik som visittkort, Posten sin brosjyre med portopriser og sprittusjer for eksempel.

Jeg har også en roteskuff på atelieret mitt, der er litt andre type ting, – her kan man finne alt fra kjetting, store kroker, formtre, sparkel, kjemiske hansker, blekk til trykking og møbelknotter. Alt nyttige ting som i mitt hode passer godt i samme skuff.

Så da jeg optmisk sa til mamma i dag at jeg har en slik dings, jeg vet hvor den ligger, bare vent du så skal jeg sparke hjem og hente den! Vel, da tok det noen minutter ekstra med panisk romstering og leting, og jeg endte litt med å grue meg for å måtte fylle alt tilbake i skuffa.

Mens alt ble ryddet tilbake på plass begynte jeg å tenke på Andre Bjerke sitt fine lille dikt, – selv om skuffen i diktet minner mer om kassene jeg har på mørkloftet mitt, slike som det jo virkelig gøy å lete litt rundt i!

Skuffen med det rare i

Gå inn i den borterste kjellerboden
og trekk ut en skuff i den gamle kommoden.

Der kommer du rett i Aladdins hule
og finner et speil og en klinkekule,

et gullglitterglans av den fineste sort,
en snurrebass-fjær og et Svarte-Per-kort,

en hatt av papir, og en syltetøyskål,
en dukke-kalosj og en sikkerhetsnål!

Og her er en melketann – her har du lagt den!
(Den fikk du en ti-øring for da du trakk den.)

Og her er et bursdags-kort – her har du gjemt det!
(«Kan Espen få komme til Erik den 5te?»)

Og her er den grisen du tømte for penger,
da ikke du orket å spare dem lenger!

En kruttlapprevolver, et barnevognhjul,
en maiblomst fra den gang en maiblomst var gul …

En skatt så uhyre at ingen vil tro det,
er gjemt i en skuff i en gammel kommode!

av André Bjerke