Ikke spør så vanskelig da!!!!!!!!

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2016/05/dialekt.jpg

Jeg liker å møte nye mennesker, men jeg blir ofte frustrert hvis disse er av typen som starter et nytt bekjentskap med å spørre «hvor er du fra?»
For da står jeg der da, og aner ikke hva jeg skal svare.
Vil de vite hvor jeg er født? Eller en av de 5 kommunene jeg bodde i frem til jeg ble tenåring? Eller hvor jeg faktisk bor? Eller skal jeg ramse opp hele lista med alle de 16 stedene jeg har bodd?
Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal spørre så vanskelige spørsmål når de nettopp har møtt noen! Kan de ikke nøye seg med å spørre hva jeg jobber med for eksempel?

En ting er at jeg ikke føler jeg kan beskrive meg selv ut fra hvilken kommune jeg tilhører. Jeg greier jo heller ikke å gjøre det samme hvis jeg skal velge fylke.
Vi flyttet mye i barndommen, – jeg rakk blant annet å gå på 3 forskjellige barneskoler. Dette har gjort at jeg lett føler meg hjemme på nye steder, bare jeg får med meg noen personlige eiendeler (og katten naturligvis!) så er jeg i grunnen hjemme. Hver gang jeg kommer til Ålesund føler jeg at jeg kommer hjem, hver gang jeg kommer til Leicester i England føler jeg at jeg kommer hjem, – slik er det flere steder for min del.
Det eneste geografiske stedet som har vært konstant i hele livet mitt er hytta vår, så den føler jeg også en sterk tilknytning til, men det holder vel neppe som svar på et spørsmål om hvor jeg kommer fra!

Jeg blir også ofte spurt om hvilken dialekt jeg har. Kjære vakre vene, er det da nødvendig å sette alt i bås?
Jeg har aldri hatt en dialekt. Jeg har aldri savnet å ha en dialekt.
Jeg vet at dialekt er en viktig del av identiteten for utrolig mange. For egen del vokste jeg opp med en mamma som sa itj, en pappa som sa ikkje, vi bodde på Sunnmøre der de sa itje, og selv har jeg alltid sagt ikke…..
Det nærmeste jeg kommer en dialekt er vel at jeg hadde et syngende Sunnmørsk tonefall frem til jeg var rundt 8 år. Ordene jeg brukte kom dog ikke fra en og samme dialekt. Så flyttet vi til Nord-Trøndelag, det sunnmørske tonefallet ble gradvis utvannet, og det er nå en gang slik at hvis man daglig må forklare hva et ord betyr så slutter man å bruke det ordet og erstatter det med noe annet. Kort oppsummert havner vi vel på at dialekten min er min egen,- en salig lapskaus.

Jeg har ingen geografisk identitet, i hvert fall ikke nærmere innsnevret enn alt mellom Ålesund og Namsos. Jeg bodde i Leicester i England i 7 år, da følte jeg brått at jeg hadde en slik identitet. Jeg tilhørte en minoritet, jeg var norsk. Jeg dro aldri på 17.mai feiring i London, eller på arrangement med andre norske studenter for å spise vafler og se norsk tv. Jeg brukte bunaden min kun en gang og det var på graduation etter fullførte kunststudier. Men likevel ble det å være norsk en del av hvordan jeg definerte meg selv.
Etter de 7 årene i Leicester oppdaget jeg at det var det lengste jeg noensinne i mitt liv hadde bodd fast på ett sted. Så det er kanskje ikke rart at jeg føler meg veldig hjemme der.

Nylig vant hjembyen min i England Premier League i fotball, og jeg som har null fotballinteresse endte med å ta et glass vin for å feire. Jeg så ikke noen fotballkamp eller noe slikt, det får da være grenser for sportsinteresse.
Mens alle disse fotballgreiene stod på fikk jeg jevnlig tilsendt utallige lokalpatriotiske bilder av festpyntede hjem og butikker fra venner der borte, og jeg kjente på at jeg var litt stolt over byen min. Men jeg er usikker på om jeg hadde følt det samme hvis jeg hadde bodd der, da hadde det kanskje blitt litt fotball-overdose for meg?

For min del er nok identiteten min langt mer bestemt av det jeg brenner for enn hvor jeg er født, eller hvordan jeg snakker. Jeg er heldig som har en jobb jeg virkelig elsker, jeg greier ikke å se for meg et liv uten kunst. Så hvis noen absolutt må sette meg i en identitets-bås er nok ordet kunstner langt mer viktig for hvem jeg er enn noe annet.
Som en god nummer to kommer antagelig kattemamma til pusen Frøya på 15 ½ år.

Jeg er nok ikke den eneste geografiske forvirrede personen der ute. Så neste gang du møter noen med «rar dialekt» for første gang, spør heller vedkommende hvor de bor enn hvor de kommer fra.

dialekt-ikke

3 Responses to “Ikke spør så vanskelig da!!!!!!!!”

  • Trond Espeland

    Ofte stiller man spørsmål for å innlede en samtale. De fleste har en eller annen form for dialekt. Å spørre folk om hva de jobber med, medfører en viss risiko dersom vedkommende er arbeidsledig eller ufør. -Hvor kommer du fra da? er nokså trygt. -Jeg kommer fra planeten Jorda, er et svar som fort kan løse opp spenningen, eller kanskje bli oppfattet som et frekt svar og»drepe» den videre samtalen. Eller kanskje personen som stilte spørsmålet sitter og lurer på om du kanskje er innlagt, men ikke innlagt likevel.

    -Hvor kommer du fra da?
    Da må man selvfølgelig ta seg tid til å ramse opp hele livshistorien og alle de ulike bostedene man har bodd, og litt enkel forklaring på hvorfor talemålet, eller dialekta har blitt som den ble. Dette kan naturligvis ta litt tid. Og hvis man er heldig, har personen som stilte spørsmålet gått sin vei lenge før du er ferdig.

    -Hei! Hva jobber du med da?
    -Jeg er kunstner.
    -Men, hva jobber du med da?
    -Jeg jobber som kunstner?
    -Går det an da?
    -Ja, tydeligvis….
    -Sånn maling greier?
    -Ja, sånn maling greier….
    -hvor mange sånne maler du på en dag da?
    -Det går nok flere dager på ett maleri. Det ligger en del arbeid bak.
    -Er det katta di?
    -Ja,
    -Fin!
    -Takk!
    -Er det en hann eller ho?
    -Frøya er en ho.
    -Ser litt gammel ut ho også. Er ho gammel?
    -15 og et halvt år.
    -Steike ta! Dere holder dere godt. Det er vel fint å være kunstner, tenker jeg. Det er vel mye statsstøtte å få sikkert?
    -Ja, det er det sikkert for de som får det…..
    -Skal du på dans?
    -Hvorfor spør du om det?
    -Du har på deg kjole.
    -Nei, jeg går sånn til vanlig. Dette er en hverdagskjole.
    -Jeg må gå nå. Fotballkamp på TV. «You never walk alone» vet du….Hyggelig å snakke med deg!
    -Ja. Hyggelig…. You never walk alone?….

    • Inga Dalsegg

      Hahaha 😀 Ler godt nå Trond, du traff godt på en del av spørsmålene jeg vanligvis får! 😀
      Faktisk alle, bortsett fra at Frøya holder se langt bedre enn eieren, så det er ingen som tror hun er så gammel som hun er 🙂 Merker spesielt at det er litt av en samtaledreper hvis jeg er i en gruppe med 3-6 ukjente og blir spurt om hvor jeg kommer fra. Alle andre greier å svare med en setning, mens jeg da står der og innser at mitt svar vil ta så mye tid at alle vil ha gått lei før jeg kommer halvveis…. Så det hender jeg sier noe av typen «pass, for det vet jeg faktisk ikke, fryktelig vanskelig spørsmål, har du et enklere ett?»

      • Trond Espeland

        Jeg svarer noe sånt….
        -Hvor jeg kommer fra? Ja, da må jeg tenke meg litt om. Det var et vanskelig spørsmål Nå ble jeg litt usikker ja…Hmmm!….. Nei, det vet jeg faktisk ikke helt. Har jo bodd litt her og der….Men, nå bor jeg på Kyrksæterøra og trives godt der , selv om det er litt øde og alle er i slekt med alle …. Har bodd i trøndelag siden 99…Så jeg er vel en slags skaptrønder med sørlandsk skarre-R og utvannet vestlands dialekt. Første gang jeg smakte hjemmebrent var faktisk oppi Trollheimen. Fantastisk fin natur oppi Trollheimen. Har du vært der? Ikke det nei. Da må du ta deg en tur. Eller kanskje jeg kan ta deg med en gang? Ja, det hadde vært hyggelig….. 🙂

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.