Det er litt rart med hva vi tar vare på og hva som forsvinner eller kastes underveis i livet vårt. For min del samler jeg på mye fordi det gir gode minner. Det har en historie som for meg er verdifull, selv om gjenstandens egentlige verdi antagelig er lik null.
Nå i bærsesongen kom det noen slike gamle minner og følelser til overflaten.
Jeg vokste opp i en familie hvor alle plukket bær, saftet og syltet.
I barndommen fikk vi høre at hvis vi ikke var med og plukket rips og solbær fikk vi heller ikke drikke av den hjemmelagde saften resten av året. Det samme gjaldt plukking av diverse annen bær, og påfølgende spising av syltetøy.
Saft og syltetøy hadde vi mest sannsynlig fått uansett vil jeg tro, men vi tok ikke sjansen på å teste ut den teorien!
Jeg kan faktisk huske første gangen jeg smakte både ”kjøpsyltetøy” og kjøpt brød, for slikt fantes aldri hjemme hos oss. Jeg husker at jeg lurte litt på hvorfor noen i det hele tatt kjøpte dette.
Det har ikke blitt så mange bærturer i år, men jeg har rukket å plukke både multe, blåbær og villbringebær, mens jordbæra ble «plukket» på butikk.
Når bæra har kommet i hus og skal røres til syltetøy tenker jeg alltid på bestemor, jeg har en slik stor stapper av tre som jeg har arvet etter henne, lukten av nyrørt syltetøy og treverket i denne gir meg alltid koselige barndomsminner fra bestemors kjøkken. Denne slitne godt brukte stapperen gir meg uendelig mye glede hver gang jeg bruker den, og den er høyt verdsatt.
Blåbærturer fører med seg rensking av bær, noe som fører med seg barndomsminner fra ferier hos min mormor og morfar. Minner om å sitte sammen rundt hagebordet med store metallfat i glorete 70-talls farger foran oss fulle av tyttebær eller blåbær som vi rensket.
Årets blåbærtur var mer som en personlig rekord for min del, aldri før har jeg plukket full en bøtte på så lite område eller på så kort tid, – så humøret var på topp. Humøret var faktisk så bra at jeg ikke en gang utsatte den kjedelige jobben med å renske bær.
Vel hjemme kom mitt spesielle bær-renske-fat frem. Det må jo være av metall, – slik de var i barndommen, mitt har ikke glorete 70-talls mønster, men det har likevel en historie. Jeg vant dette metallfatet på mitt aller første tivoli-besøk. Dette var i Sverige sommeren 1982. Det å være på tivoli for første gang var naturligvis en stor opplevelse, i tillegg vant jeg altså en premie! Jeg tror jeg hadde blitt strålende fornøyd uansett hva jeg vant, bare det å være der og å vinne noe var uforglemmelig i mine øyne.
Dette berømmelige fatet er dekorert med et kart over Sverige, en dalahest, et vikingeskip, Nils Holgersson på ryggen av gåsa Akka fra Kebnekaise, reinsdyr og noen skigåere. Jeg er usikker på om jeg greier å se for meg at dette er et fat noen ville ha pyntet bordet sitt med!
De første årene bodde fatet sammen med dukkekopper og leker i et skap på barnerommet, senere flyttet det med meg på hybel og ble brukt som påleggsfat. Og de siste årene har det altså blitt brukt til bær-rensking. Jeg har faktisk aldri noen gang vurdert å kvitte meg med det.
Mens jeg satt der og rensket blåbær her om dagen svirret minnene rundt både besøket på tivoli, rensking og sylting av bær sammen med besteforeldre, og siden Nils Holgersson er med på fatet ble det i tillegg litt mimring rundt en av barndommens favorittbøker, – og vipps så var jo jobben unnagjort og blåbæra klar til å røres!
Mens jeg satt der fant jeg i tillegg ut at fatet egentlig er så unikt at det nesten er kult, det er mulig det må frem fra skapet litt oftere enn bare i bærsesongen!
