I familien min har enkelte av oss vår egen oppfatning av fjellvettreglene. Når mamma minner pappa og meg på at «Det er ingen skam å snu» før vi legger ut på skitur, ser vi på hverandre, – mumler litt for oss selv, – og er skjønt enige om at hun tar feil!
Dette har resultert i skiturer der vi har vasset i djupsnø til over knærne og hatt så dårlig sikt at vi knapt ser en meter foran oss, mens snøen pisker oss i ansiktet. Men snu, – nei er du gal?! Har vi avtalt at vi skal ut på tur den dagen eller den helga, – vel da skal vi ut på tur, – ferdig med det! Fjellvettregel nr.8 overser vi altså glatt.
Kjæresten har bodd i det snøfrie Kristiansund i 15 år, han har verken hatt ski eller skisko på mange år. Nå i helga kom han på besøk med nyinnkjøpt skiutstyr. Dette måtte naturligvis testes. Det snødde tett hele fredag og natt til lørdag. Lørdagsmorgen vedtok jeg derfor at vi heller satset på oppkjørte skispor enn hyttetur. Jeg syntes selv jeg var ekstremt hensynsfull og omtenksom. De nye skia ble dermed testet i lysløypa. Det snødde såpass tett at jeg i perioder måtte ha øynene lukket selv på den turen.
Det snødde, og det snødde og det snødde.
Både pappa og jeg hadde egentlig vedtatt hyttetur i løpet av helga, så vi sprakk. Søndag morgen ble ergo kjæresten vekt med beskjed om at han måtte stå opp hvis vi skulle rekke å komme oss tur-retur hytta i dag. Jeg innser at han muligens verken var informert eller advart om hva han egentlig bega seg ut på. Før avgang sa han nemlig;
«Vi kan jo se hvordan føret er, så snur vi bare hvis det er for tungt?» – Jeg må innrømme at jeg ikke svarte ham.
Fjellvettreglene ble oppdatert for noen år siden, regel nr 8 har fått følgende underpunkt;
Revurder planen fortløpende, og velg plan B lenge før du blir utslitt.
Har forholdene endret seg? Bør du snu?
Har noen i følget problemer med å gjennomføre? Bør gruppa snu?
Det er vel bare å innrømme at vi heller ikke fulgte noen av disse reglene.
Tur skal naturligvis være kos og hygge, så vi pakket sekk etter fjellvettregel nr.4; det utstyret fjellet krever. Vi tolket det til å bety kalender for 2019 (til å henge opp på hytta), vann, rundstykker, ost, en genser til kjæresten og mobiltelefoner.
Tilbake til selve turen; vi oppdaget raskt at det ikke var lurt å gå den vanlige ruta da det var nærmere 1 meter med djupsnø. I stedet valgte vi å følge et nedsnødd spor etter en scooter. Vi sank fremdeles godt nedi snøen, men snøen nådde i det minste ikke over knærne der.
Jeg vasset fremst da vi endelig fikk en nedoverbakke mot et vann, jeg satte jublende utfor, landet på den snødekte isen og sto brått i vann til OVER skiskoa. Dagen før hadde det blitt målt 20cm overflatevann der fikk jeg senere vite. Det er utrolig hvor raskt is kan fryse fast på ski, skibindinger og skisko når det bare er kaldt nok. Med forente krefter ble skiene skrapet fri for is og kom på føttene igjen. Det er kaldt å gå på langtur med gjennomvåte sokker og skisko i -12c, men vi var jo snart fremme, – TRODDE jeg.
Vi måtte krysse en bekk, men kom oss ikke over. Plan B ble en lang omvei, vi hadde for lengst forlatt scootersporet. Puddersnøen nådde til knærne og vi måtte forsere flere tunge oppoverbakker. Det gikk ulidelig sakte å gå bare noen få skritt oppover, og vi fikk heller ikke feste med stavene. Jeg har aldri gått denne veien til hytta før, så i mangel av sti rotet vi oss også inn i en del krattskog, – det gjorde ikke situasjonen lettere.
Turen som vanligvis tar 1 time tok 3 timer. Jeg hadde for lengst mistet følelsen i tærne, – eller mer korrekt, fra tærne til midt på leggen, jeg var gjennomfrossen og fantaserte om amputasjon av tær. Jeg var tørst, men maktet bare ikke å drikke det iskalde vannet jeg hadde i sekken. Den eneste oppturen var at vi møtte ei elgku med to kalver, de så ut som de slet omtrent like mye som oss.
Sjelden har det føltes så herlig å komme frem til ei hytte med -3c innendørs, fyre opp i ovnen, spise rundstykker med delvis frossen ost, og ikke minst, drikke glovarm te. Sokkene mine ble byttet med et par gamle skistrømper fra hytta, det hjalp litt selv om skoene aldri rakk å tørke.
For vi kunne jo ikke vente for lenge før returen skulle vi komme oss hjem før det ble mørkt. (hjemturen i eget skispor tok forøvrig 1 1/2 time)
Men angrer jeg? Nei, – jeg gjør faktisk ikke det. Været var strålende, vi fikk med oss både soloppgang og solnedgang, vi fikk se elg på nært hold, og det ble helt klart en tur ingen av oss kommer til å glemme! Jeg skal dog vurdere et ekstra par sokker og ei isskrape i sekken til neste tur!
