Ut av skapet

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2016/01/ut-av-skapet.jpg

Jeg har forstått at enkelte mener det er på tide at jeg kommer ut av skapet nå.
Jeg har ikke noe problem med å være åpen og ærlig om det meste her i livet, – jeg er brutalt ærlig hevder flere av vennene mine.
Men det er ikke alt det er like enkelt å snakke høyt om. For hva vil vel folk tro om meg nå? Jeg ser for meg at hele imaget mitt vil knuses, at det dette vil gå ut over identiteten min. Jeg er langt utenfor komfortsonen min nå rett og slett.

Siden tidlig barneskolealder har jeg hatt en sterkt utviklet gym-fobi, med andre ord i over 30 år. Da jeg opererte skuldra mi for 5 år siden fikk jeg beskjed av både kirurg og fysioterapeut om at jeg måtte gå mest mulig på ski etterpå. Det var ikke en lett beskjed å få, for jeg hadde ikke vært i nærheten av en lysløype siden de faste skoleskidagene i grunnskolen. Bare tanken på å skulle gå rundt i ei oppkjørt skiløype mens alle de lokale skifantomene suste forbi igjen og igjen gjorde meg fysisk uvel. Ved god hjelp av tålmodige venner og pappa som støttekontakt kom jeg meg dog ut i lysløypa, – og de lokale skifantomene ser ikke lenger like sjokkert ut når de suser forbi meg.

Mitt forhold til sport kan nok beskrives med et ord, – hat. Hat er et sterkt ord, men misliker strekker bare ikke til i denne sammenhengen.
Alle som kjenner meg vet at jeg ikke ser sport (verken på tv eller live), ikke leser om sportog ikke utøver noen form for sport. Jeg har aldri sett så mye som 5 minutter av en OL-sending.
Sport og Inga i en og samme setning går i grunnen ikke uten at ord som IKKE eller HAT er med…
Men nå, nå er jeg tydeligvis på veg ut av skapet kan det se ut til….Og nei, dette er jeg vitterlig IKKE komfortabel med.

I går kveld skrev nemlig min ekstremt spreke venninne Mildrid på Facebook; «Inga er vel den største skaptrimmeren vi har, hun er jo i aktivitet hele tiden, på spark, sykkel eller i et forrykende gangtempo.»
Dette kom som svar til at noen andre entusiastisk spurte om jeg hadde begynt å trimme. Jeg leste spørsmålet og fikk frysninger, – følte meg både irritert, forvirra og jeg vet ikke hva. Jeg greide faktisk ikke å svare.
Har JEG begynt å trimme? Det har jeg vel ikke!!!!
Men jeg er vant med å gå, sykle og sparke over alt, rett og slett fordi jeg ikke har eid bil før nå. Jeg står i ro og maler på jobb hele dagene, så det å få litt frisk luft og bevegelse på veg til eller fra atelieret gjør meg bare godt, – jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg skal kjøre korte distanser. Det samme gjelder om jeg skal besøke venner som det ikke tar mer enn en halvtime å gå til.
I tillegg liker jeg å dra på hytteturer eller andre fjellturer, – både sommer og vinter. Og da hører litt god mat og gjerne en termos med varm drikke med, man skal da kose seg med å være på tur. I tillegg driver pappa og jeg på med det jeg kaller fysioterapi i lysløypa, – vi går på ski i et tempo som passer oss, – helt uten rådyre fancy skiklær.
Grunnet dårlig skiføre har det blitt noen fotturer gatelangs sammen med Mildrid i det siste, – hun er som sagt ekstremt sporty. Jeg tror ikke det er mulig å slite ut den dama uansett hvor hardt man prøver, så når hun foreslår at vi skal «gå oss en liten tur» oppdaget jeg i går kveld at det gjerne betyr 1 mil i forrykende tempo, fulgt av 1 km med svømming… Litt usikker på hvordan hun greide å lure meg med i det bassenget, – og i tillegg fikk registrert meg i en slik svømmekampanje, – vi skal visst svømme til Kreta nå. Hmmmm….Sist jeg var der tok jeg fly, det var da mye mer praktisk…..

Men altså…
Begynt å trimme? Nei, nå, nå får da folk gi seg!
Jeg har da for svarte ikke tenkt å bli noen sportsidiot!
Så nei, – jeg holder meg her jeg er, har ikke tenkt å komme ut av noe skap, – så det så!

svømmekampanje