Jeg fikk mye nyttig, fint og gøy til jul. Men den gaven jeg mest sannsynlig kommer til å bruke mest tid på er et puslespill med bittesmå biter. Hele 1 000 knøttsmå biter. I følge esken er dette verdens minste 1 000-biters puslespill. Ikke nok med at bitene knapt er synlige, i tillegg er motivet hovedsakelig kun stein. For å være helt korrekt er motivet Machu Pichu, så de små puslespillbitene kan sorteres i kategori stein og fjell eller skyer.
Ikke akkurat en gave å rope hurra for tenker du kanskje?
Jeg fikk denne julegaven fra min venninne Stine. Flere av de andre vennene mine er sjokkerte over at jeg i det hele tatt har åpnet esken, de mener det er ufattelig at jeg har begynt på dette marerittet av et puslespill.
Gavegiveren selv kaller meg lettlurt når det gjelder puslespill.
Etter frokost 1.juledag ble spisebordet ryddet og pusleriet påbegynt. Det var jo ikke noe å vente med må vite. Jeg måtte jo finne ut om dette var overkommelig eller ei. Jeg liker hodebryderi, utfordringer og puslespill. Men jeg skal ærlig innrømme at dette hadde vært langt mer gøy hvis motivet hadde vært mer fargerikt og variert.
Det å pusle 1 000 bittesmå biter med forskjellige variasjoner av steinruiner tar ikke helt av i verken spenning eller hurtighet, det gir nok også minst like mye frustrasjon som mestringsfølelse. Men nå er det en gang slik at jeg virkelig ikke liker å gi meg når jeg først har begynt på noe.
Heldigvis liker samboeren også puslespill, og akkurat dette puslespillet her ser ut til å fenge ham. Mens jeg innimellom blir gal i hodet og må ta en pause sliter han med å rive seg løs. Når han er så ivrig kan jo ikke jeg ta en pause for å lese bok eller noe annet gøy, – så puslespill-pausene i huset fører da gjerne til klesvask, støvsuging, stryking av duker, matlaging, baking, en ekstra økt med kontorarbeid på kveldstid eller lignende. Det er fare for at jeg kan bli ekstremt ivrig med husarbeid innen dette prosjektet er over.
Til tross for 35-års vennskap har jeg derfor siden 1.juledag vinglet mellom å tenke at Stine finner på de morsomste gavene til å tenke at Stine virkelig finner på de ondeste gavene….
Ikke nok med at spisebordet er okkupert av puslespill og masse fat med fargesorterte biter, alle lampene i huset er snart samlet rundt og på spisebordet. Det startet med at alle lyspærene i lysekrona over bordet ble byttet ut til pærer med mer styrke. Det hjalp litt, men ikke nok. Når de 1 000 små bitene alle enten inneholder fargesjatteringer av stein eller fargesjatteringer av skyer er det bare ikke nok lys for oss middelaldrende folk.
Leselampen min fra stua ble flyttet etter. Det førte til bedring, men ikke nok. Dagslysvekkerklokken ble testet som puslespill-lampe. Og til slutt ble lampen fra pulten på hjemmekontoret festet på spisebordet. Resten av huset er snart mørklagt, men vi har altså ekstremt godt lys rundt spisebordet nå!
Det er som kjent slik at det går nedover med mørkesynet med alderen. Jeg har lært av en optiker at 40-åringer trenger fire ganger så mye lys som en 20-åring for å lese en bok. Også i trafikken trenger en person i 40-årene mye mer lys for å se godt, sammenlignet med en 20-åring. 40-åringer har visstnok mørkesyn som ligger nærmere 70-åringer. Jeg prøver å se positivt på det, for dette må vel bety at mørkesynet ikke blir så mye verre enn det er nå før jeg har passert 70? Det betyr i så fall at jeg har 25 år på meg, – jeg må vel ha kommet i mål med dette puslespillet før den tid?
Planen om å få masse trim og friskluft i romjula har for øvrig blitt fullstendig spolert av dette puslespillet. I stedet har all fritid siden 1.juledag gått med på å sitte med høye, stive skuldre lent fremover med nesen i bordet mens øynene strever med å finne ørsmå nyanser som kan gi et hint. Overlevelses-strategien har bestått i utallige kopper med te og påfyll av julebakst for å få energi til å pusle litt til. Aldri før har vel huset blitt tømt for julebakst og godteri så raskt etter jul! Planen om trim og frisk luft er altså satt på vent til Machu Pichu har gjenoppstått.
Husets pus Frøya synes for øvrig dette er noe stort tull, – det er jo helt umulig å ligge i fanget til folk som bare sitter og pusler slik. Hun har dermed slått til med noen demonstrasjoner når det ikke hjelper å vandre rundt med klagende høylytt mjauing hopper hun opp på bordet og setter seg godt til rette midt oppi puslespillet. Dette har vist seg å føre til oppmerksomhet hver gang. Stor suksess med andre ord.
