
Biltrøbbel i eventyrland
Jeg har tilbrakt uvanlig mye tid i bilen de siste ukene. Det har vært hektisk med mange kurs, og passasjersetet har etter hvert blitt fast oppbevaringsplass for termos, matboks, vannflaske, klær og et assortert utvalg av snacks. Det ser ut som jeg har flyttet inn der.
På en av disse turene var jeg litt uheldig og måtte tilkalle veihjelp. Det passet naturligvis dårlig, slikt gjør som regel det. Uten hjelp hadde jeg ingen mulighet til å komme meg hjem fra kurset.
Da jeg ringte, kom jeg til et nasjonalt sentralbord. Jeg forklarte at jeg befant meg på Halsa, hvorpå damen i andre enden, med tydelig østlandsdialekt, spurte hvor i Harstad hun skulle sende redningsbil.
Jeg gjentok, tydelig og langsomt, og uttalte Halsa på bokmål.
– Bilen står ved Halsa barne- og ungdomsskole, sa jeg.
Jeg hørte tastingen på tastaturet før svaret kom:
– Da sender jeg bil til Harstad barne- og ungdomspsykiatriske.
For å få hjelp til riktig landsdel måtte jeg til slutt oppgi både postnummer, Heim kommune og Trøndelag.
Takk og lov for at de som kjører redningsbilene, er lokale!
Det tok ikke lang tid før en av disse reddende englene i neonoransje kjeledress ringte. Han visste heldigvis hvor Halsa var.
Vi ble enige om å vente med redningen til jeg var ferdig med å holde kurs. Da jeg omsider gikk ut for å vente på redningsmannen, viste det seg at redningsbilen hadde rygget på en stor stein og var forsinket da han trengte litt reparasjon selv.
Dette var i ferd med å utarte seg til en ganske lang mandag.
Heldigvis var bilen min utstyrt for litt av hvert. Jeg hadde en liter te på termos, jakker, skjerf, votter og sko til utendørs venting, samt to bøker. Jeg skulle verken fryse eller kjede meg.
Det viste seg at bilen min ikke kunne repareres på stedet. Jeg fikk beskjed om å kjøre forsiktig og følge etter Viking-bilen. Vi skulle visst ikke langt.
Jeg var i ukjent farvann, og det som fulgte, minnet mest om da Alice i Eventyrland falt ned i kaninhullet.
Plutselig befant jeg meg i et verksted som så ut til å eksistere i en parallell virkelighet. Et elghode iført hjelm, hula-hula-blomsterkrans, juletrekule og juletrelys inspiserte den ulykkelige bilen min. Rundt omkring dukket det opp en rev, en tiur og en oter med altfor stor hjelm. Og hengende fra taket hadde grevlingen til Knutsen og Ludvigsen orkesterplass.
Jeg hadde riktignok hatt en lang dag, men jeg kan love deg at jeg ikke hadde begynt å hallusinere. Jeg har fotografisk bevis!
Mens den reddende engelen i oransje ga bilen min nødhjelp i form av en slags fatle med noen heftige stropper, kikket jeg meg ivrig rundt. Jeg ventet egentlig bare på at Cheshire-katten skulle dukke opp, eller at en faun med rødt skjerf skulle komme tassende med en kopp te.
Jeg fant riktignok verken Cheshire-katten eller faunen. Men bilen fikk nok nødhjelp til å komme seg hjem og videre til verksted for egen maskin. Der venter litt mer omfattende behandling.
Eventyret var over. Bilproblemene, derimot, er dessverre ikke helt over enda.

