I helga var jeg og ei venninne på forestillinga En siste hilsen med begravelsesagent Tor-Håkon Gabriel Håvardsen. En fantastisk formidler som ga oss en varm og humoristisk kveld med døden som tema.

Før vi i det hele tatt kom oss inn i bilen etterpå, var vi i full gang med å planlegge våre egne gravferder. Eva og jeg ble raskt enige om en ting: panfløyte, blokkfløyte og trekkspill blir forbudt i begge seremoniene. Her er det nulltoleranse.

Eva kommer fra en svært musikalsk familie, så eget husband er allerede på plass. Som Metallica-fan på sin hals hadde hun dessuten diskutert aktuelle låter med en nevø allerede kvelden før forestillinga. Andre diskuterer kanskje boliglån og pensjon. Vi er opptatt av at det skal bli skikkelig trøkk på siste forestilling.

Jeg synes en gravferd skal være personlig. Eva elsker vinter og snø, så jeg foreslo at kistebærerne hennes burde ha ski på beina, uansett årstid. Hun jublet! Dermed kom vi fram til at hvis hun dør om sommeren, må vi leie inn snømaskin.

Hun tilbringer dessuten alle ferier i Skottland. Sekkepipe, helst spilt av en kjekk kar i kilt, står derfor høyt på ønskelista. Og når vi først er inne på Skottland, må det naturligvis serveres haggis i minnestunden.

Vi har altså en jobb foran oss med å finne både sekkepipe, kar i kilt og innvoller fra lam. Men det løser seg sikkert… Jeg håper nesten jeg får oppleve det!

Selv ønsker jeg meg fisk eller sjømat. Som barnløs med en nokså liten familie føler jeg at jeg må gi litt slingringsmonn her. Men maten skal lages fra bunnen av. Halvfabrikata er uaktuelt. Det er nesten så jeg allerede nå lover å gå igjen hvis det serveres posegryterett.

Jeg ønsker meg også en fargerik avslutning. Alle må komme i fargerike klær; svart, marineblått, beige, grått og hvitt er bannlyst. Det er mulig jeg må sende ut en kleskode i god tid. Det er bare litt vanskelig å ha oversikt over gjestelista…

Hvis jeg mot formodning skulle dø rik, et scenario med svært lav sannsynlighet, ønsker jeg meg en bårebil utformet som en svart katt. Det kan da ikke være helt uoverkommelig? Bilen er jo allerede svart. Det mangler bare ører, hale, øyne og værhår. Tenk å bli kjørt til krematoriet i en gigantisk kattebil!

Etter denne planleggingsøkta sendte jeg melding til ei annen venninne for å høre hva hun hadde tenkt. Hun er så opptatt av god mat at hun helst vil lage maten selv til sin egen minnestund.

Det kan bli litt upraktisk på selve dagen. Kanskje løsninga er å kjøpe en ekstra fryser og begynne å produsere porsjoner til anledningen? Med tydelig merking og datoer, så ingen forsyner seg med gravferdsmaten ved en feil.

Det er mulig vi er litt rare. Men jeg synes faktisk det er en fin ting å kunne snakke om døden uten at det blir gravalvorlig.

Dessuten er det jo siste anledning til å bestemme noe selv.
Jeg vil gjerne at folk skal gå hjem fra min gravferd og tenke at dette var typisk Inga.
Gjerne med et smil om munnen.

Foto øverst: meg og Eva på skitur, den dama eeeeelsker seriøst snø