Jeg har fjernet en del tarm, det fører med seg en del problemer i forhold til fordøyelse, kosthold og litt annet.
Fredag skulle jeg inn på en undersøkelse av endetarmen.

Før noen stikker et kamera oppi endetarmen din må naturlig nok systemet tømmes. Det er jo en prosess i seg selv. Jeg skulle kjøre 10 mil til sykehuset, så det var viktig å få gjort unna alt i god tid før jeg satte meg i bilen.

Jeg har en mistanke om at den som oppfant klysterflaskene aldri har prøvd å bruke en slik selv. Jeg vil påstå at det er nærmest anatomisk umulig for vi som ikke er slangemennesker å greie dette på en enkel måte.

For dere med noe mindre erfaring på denne fronten så er dette en plastflaske med en lang tut. Det er viktig å klemme hele flaska godt sammen før du trekker den ut av bakenden, hvis ikke får du gjerne tilbakesug, noe mindre lekkert.
Men det er absolutt ikke det største problemet.
Det største problemet er å få ut av alt innholdet. Jeg synes de flaskene burde hatt et slags trekkspill-design.

Fredag morgen lå jeg altså på badegulvet på albuer og knær, naken fra midja og ned. Et taktisk valg basert på tidligere erfaringer.

Jeg ligger der med rumpa i været og prøver å nå rundt meg selv med den hersens flaska og få klemt ut alt innholdet. Det er vitterlig ikke lett. Flaska ble klemt flat på midten, noe som resulterte i at omtrent halvparten av væsken fortsatt var igjen i bunnen. Da er det bare å prøve å knipe igjen SAMTIDIG som du nok en gang skal stappe denne flaska opp i endetarmen.
Rimelig selvmotsigende.
Tarmen rumler. Kroppen forbereder seg på et vulkanutbrudd eller ti. Jeg stønner og banner samtidig som jeg prøver så godt jeg kan å holde igjen. Det er viktig å vente lengst mulig, så klysteret får jobbet skikkelig inni der.

Da, akkurat DA, ringer mobilen.
Det er gastrolegen fra St. Olavs. Han lurer på om jeg kanskje kan komme 3-4 timer tidligere.
Der ligger jeg halvnaken og stønnende med en klysterflaske som stikker ut av rumpa, mens jeg prøver å ha en samtale med legen.

Jeg sier at jo da, jeg kan nok komme noe tidligere, men det er noen begrensninger her. Jeg vil så gjerne at samtalen skal være kortest mulig. For kroppen min vil ikke vente lenger. Alt er på nippet til å eksplodere, samtidig som jeg prøver å forklare at jeg jo må kjøre dit OG få tømt systemet.

Vi blir enige om at det ikke er så nøye akkurat når jeg kommer, bare jeg kommer før tida.
12-15 toalettbesøk senere kom jeg meg omsider i bilen. Jeg greide faktisk å ankomme sykehuset 1 1/2 time før tida, og var dermed strålende fornøyd med egen innsats.

Etter ankomst og registrering satte jeg meg ned og ventet. Og ventet.
Etter hvert begynte jeg å lure på om legen hadde sett i journalen hvor jeg bor. Eller kanskje han trodde Rindal lå rett utenfor Trondheim sentrum? 
For innsatsen min til tross: Tidsskjemaet på sykehuset hadde revnet omtrent like mye som det føltes som bakenden min hadde gjort. Jeg måtte vente i over 2 timer før jeg fikk komme inn.

Neste gang skal jeg huske å opplyse om at «Jeg kommer så snart jeg kan» betyr «straks jeg har tømt tarmen OG kjørt 10 mil».

Øverst foto av klyster og te. Min fredagsmorgen på sitt mest glamorøse