Jeg var nylig på besøk hos gode venner i England. Alex og Chris ville ta meg med på tur i Lake District. Jeg fikk beskjed om å pakke turklær. Alt var ukjent, så jeg overlot valget av turmål til lokalbefolkningen.

– Bare ikke for bratt eller langt, ba jeg. Jeg har en del nervesmerter i beina.

Jeg fikk en tydelig garanti: Gradvis stigning, mest flatt og lett kupert terreng. Dagen etter strålte sola. Vi kjørte gjennom idylliske landsbyer med utsikt mot den vakre innsjøen Windermere.

Så parkerte vi. Turen startet med en fjellvegg.

– Det blir bedre når vi kommer opp på toppen her! ropte Chris, allerede langt foran oss.

Jeg var glad for turstavene og kom meg oppover. Bakken var lang. Lengre enn lang. Jeg ventet forgjeves på det lovede flate terrenget. Etter hvert begynte jeg å mistenke at vi hadde et litt ulikt syn på ordet «flatt».

Lake District har 214 fjelltopper som kalles Wainwrights, etter Alfred Wainwright, som beskrev og illustrerte dem i guidebøker. Mange samler på toppene. Jeg skjønte etter hvert at jeg var på tur med to slike samlere.

Da vi besteg topp nummer tre, tenkte jeg at nå, NÅ, måtte det vel nærme seg slutten?
– Nå er det vel bare en topp igjen? Peste jeg.
Chris nølte. – Eeeeh … nei. Fem.

Det var da jeg innså feilen: Jeg hadde latt en mann som løper på tredemølle i lunsjpausen sin definere hva som er en «lett tur».

Vi to baktroppen fikk etter hvert innvilget en rastepause. Vi fant frem matpakker og termoser, mens Chris spiste en banan stående.

Med 8 topper sier det seg selv at det ikke var mye flatt terreng. Hver gang jeg så en liten nedoverbakke, viste det seg å være opptakten til en ny heftig stigning. Enkelte partier krevde klatring.

Utsikten var fantastisk. Problemet var at jeg hadde dårlig tid til å nyte den. Hver gang jeg stoppet for å fotografere eller drikke vann, måtte jeg gi full gass for å ta igjen sprekingene der foran.

Etter rundt fire og en halv time begynte det endelig å gå mest nedover. Men det var steinete, bratt og ulendt, med stup på den ene siden og fjell på den andre. Her var det bare å se ned og plassere føttene forsiktig for å unngå forstuede ankler.

Så kom beskjeden fra fortroppen: Parkeringa kom snart til å stenge. Vi måtte skynde oss! Alex og jeg hadde ikke mer å gå på. Chris hadde løsningen: Han jogget de siste kilometrene.

Da vi i baktroppen omsider kom ned, hadde vi gått 18 kilometer og besteget rundt 1100 høydemeter.
Chris sto utålmodig og ventet.

– Det var deilig å få strukket ut litt og få opp pulsen med en joggetur på slutten der, sa han.

Jeg vurderte å slå ham i hodet med en turstav.
Senere fant jeg ut at turen er klassifisert som krevende og teknisk utfordrende, med bratte og steinete partier, klyving og røft terreng. Estimert tid er 5 til 9 timer. Altså ikke akkurat «lett kupert».

Alex og jeg brukte de neste to dagene på å gå som om vi hadde vært gjennom en mindre naturkatastrofe.

Neste gang Chris foreslår en «lett liten tur», skal jeg kreve høydeprofil, kilometer, kart og bilder.
Jeg stoler ikke på turguider som velger å bruke lunsjpausen på jobb til å løpe på tredemølle.

Chris står utålmodig og venter på at jeg skal sprette nedover dette som han mener er ganske flatt...

Øverst foto Alex på "lett kupert sti" visstnok