Jeg hytta mot måsejævlene
– HUSJ med dere, bort BORT! ropte jeg og veivet etter beste evne. Noen tok hintet. Langt fra alle.

Jeg hang over rullatoren mens jeg trillet meg bort til stigen på brygga. Hele kroppen skrek av smerte. Jeg tok tak i stigen for ikke å falle, festet stokken på rullatoren og senket badetermometeret i vannet.

Da syntes jeg at jeg så bevegelse i sidesynet.
Jeg kikket opp.

Der triller rullatoren min lystig bortover brygga. Den vippet noen lange sekunder på kanten ved siden av stupebrettet før den landet i vannet med et gedigent PLASK.

Hadde kroppen fungert bedre, kunne jeg kanskje ha nådd den. Men da hadde jeg vel heller ikke hengt over en rullator slik i utgangspunktet …

Panikken vokste mens jeg så rullator og stokk forsvinne ned i det mørke vannet. Jeg prøvde å strekke meg etter den, men rullatorer synker betraktelig raskere enn biler i Hollywoodfilmer.

Der satt jeg, strandet, uten stokk og rullator. Badetermometeret seilte også sin egen sjø, et stykke unna og forkynte samtidig at vannet holdt 18,5 grader.

Samtidig svingte min noe forsinkede badeledsager inn på parkeringsplassen. Snakk om å gå glipp av alt av drama og spenning!

Før hun rakk å komme skikkelig ut av bilen, kauket jeg:

– Bodil! BOOOODIL! HJEEELP! Rullatoren drukner!

– Hæææ? Hva sier du? ropte Bodil tilbake.

– Du må forte deg og dukke etter rullatoren!

– Hæææ? Jeg skjønner ikke…

Kanskje ikke så rart, men etter hvert så hun jo hva som hadde skjedd. Samtalen kunne for øvrig sklidd rett inn i «God dag, mann – Økseskaft».

Vi kom oss uti vannet raskt. Når to damer som ikke takler å ha øynene åpne under vann skal redde hjelpemidler fra bunnen av et tjern, tar det tid. Jeg har dessuten en bakende som flyter godt, jeg skylder på naturlig polstring. Jeg kommer meg egentlig ikke lenger under vann enn at rumpa alltid stikker opp. Bodil fikk jobben som Redningssjef.

Rullatoren kom opp først, ikke visste vi hvor tung en rullator kan bli når den fylles med vann inni. Det fosset ut litervis etter hvert som jeg trillet meg nærmere land.

Stokken var det dog verre å finne, men etter å ha plukket opp utallige steiner og pinner fra bunnen kom Bodil til slutt seirende opp med også den.

Askeladden hadde et skip som gikk like godt til vanns, til lands og i lufta. Jeg innser at Hjelpemiddelsentralen har noe å gå på. Rullatoren min fungerer best til lands.

Jeg har vært så fornøyd med stokkfestet på rullatoren. Små hjelpemidler kan gjøre en stor forskjell, med unntak av når man triller BÅDE rullator og stokk uti vannet, og står igjen uten hjelpemidler.

Det finnes koppholder og mange andre kjekke løsninger. Men av en eller annen grunn ser verken periskop eller flytevest ut til å være på lista over tilbehør. Det kan hende jeg trenger begge deler.

Og til dere som trodde brygga på Tjønna er i vater: NEI. Det er den ikke.

Da jeg fikk rullator, sa venninna mi Sigrun at noe av det viktigste å lære seg som rullatorbruker var å huske bremsen.

Bedre sent enn aldri. Jeg tror jeg har lært nå.

Og hvis en god latter forlenger livet, fikk vi i hvert fall noen ekstra år etter denne baderunden.



Juhuu, der kom stokken også

og endelig kom rullatoren på land igjen