Jeg har vokst opp i en familie som driver stort med sanking og høsting. Vi fyker rundt både i hagen og til fjells for å fylle bøtter med bær. De bærene jeg ikke rekker å plukke selv, kommer levert av mine bær-entusiastiske foreldre.

Noe røres som syltetøy, noe fryses, noe kokes til saft og noe til gele. Vi har med andre ord ingen fritidsproblemer på denne årstida.

Sommeren 2026 har vært grå, våt og kald. Jeg kan ikke huske å ha brukt så mye ullklær sommerstid noen gang før.
Hvis man vil få opp temperaturen i huset og i kroppen, kan jeg dog anbefale safting og sylting. Mens jeg stod over en kjele med dampende gele, samtidig som stekeovnen var varm og full av glass til sterilisering, og lokk kokte og putret i en kasserolle, her om dagen ble det plutselig veldig varmt!

Forkleet var naturligvis på, bærflekker på klær må unngås. Håret var surret i en hårtopp, ingen vil ha gele med hår oppi. Lesebrillene endte på nesetuppen i mangel av vindusviskere. All varmen førte til at jeg ble mer og mer lettkledd. Brått innså jeg at jeg stod og kokte gele iført ullsinglet, undertøy, ullsokker og forkle. Kombinert med hårtopp og lesebriller.

Det er kanskje like greit at ikke folk bare stikker innom slik de gjorde før i tida.

Bærsesongen har alltid vært en høytid i familien min. Som barn fikk vi høre at hvis vi ikke var med og plukket rips og solbær, fikk vi heller ikke drikke av den hjemmelagde safta resten av året. Vi hadde sikkert fått saft uansett, men vi tok aldri sjansen på å teste den teorien.

Tro det eller ei, men jeg husker faktisk første gangen jeg smakte kjøpt brød og syltetøy. Jeg og tvillingsøsteren min ble så sjokkert over den rare smaken at vi nesten  begynte å løpe på hjemveien i vår iver etter å fortelle mamma og pappa om den stakkars klassevenninna vår som måtte spise slikt. Vi mente dette omtrent var en sak for barnevernet.

Pappa tar bærplukking på blodig alvor. Han er familiens Øverste Multesjef, det går i rekognosering av blomster om våren, spaning etter multekart senere og nøye overvåking av hvor bærene modnes.

Nylig stod vi på en høyde dekket av modne, gyldne multer. Pappa ristet på hodet:
– Uff, nei. Dette blir et forferdelig multeår! Hvordan skal vi rekke å plukke alt dette før vinteren?

Hva som er et forferdelig multeår er altså et definisjonsspørsmål. Han er litt bekymret nå også. Det er fremdeles bær der ute. Vi kan ikke la dem råtne, vi må ut og redde dem!

Jeg kjenner på det selv. Men hvor mye bær greier egentlig en person å spise i løpet av et år?

Hvis det blir krig, har vi i hvert fall nok bær. Fryseren er full av blåbær, villbringebær og multer, kjelleren bugner av 5 sorter gele, og neste punkt på lista er eplesyltetøy og sopp. I tillegg har jeg plukket mjødurt som også brygges til litt forskjellig.

For meg er sanking litt som fisking. Jeg finner roen når jeg tusler rundt med bærbøtta eller soppkurven. Det er fint å se at det fylles opp, og enda finere å kunne spise noe man selv har plukket.

Det er kanskje derfor jeg fortsetter å plukke, selv om jeg allerede har mer enn nok.

Øverst; foto av meg midt i gelekokinga