I sommer har det skjedd mystiske ting på soverommet mitt. Innimellom har jeg våknet midt på natta og oppdaget at jeg ikke ligger alene i senga. En fyr har sneket seg opp i senga mi mens jeg sov, men når jeg har våknet om morgenen, har han vært borte.

De første gangene lurte jeg på om jeg hadde drømt. Men den nattlige aktiviteten hadde satt sine spor. Det var tydelige flekker og avtrykk på lakenet.

Det var ingen tvil. Jeg sov ikke lenger alene. Etter hvert ble han modigere. Kjæresten min er i Sør-Afrika halve året, så hvorfor ikke, tenkte jeg. Jeg fortjener da litt kjærlighet og kos selv når kjæresten er på den andre siden av jorda.

Så jeg begynte å tilrettelegge for de nattlige visittene. Det skulle ikke mye oppmuntring til. Han skjønte umiddelbart at jeg var positiv.

Nå har det gått så langt at vi legger oss sammen. Innimellom kommer han seg i seng før meg. I dag tidlig krøllet vi oss sammen, lå skje mens vi småpratet og kosa oss en halvtimes tid før jeg stod opp. Han ble igjen i senga en stund.

Jeg har ei venninne som mener at det ikke kvalifiserer som skikkelig utpågang hvis det ikke brukes stige. Min nattlige sengekamerat kommer riktignok inn gjennom vinduet, men han trenger ingen stige. Nils har nemlig egen kattetrapp skrudd fast på veggen.

For å spare de hvite lakenene mine for møkkete poteavtrykk har jeg nå lagt et pledd på Nils sin halvdel av senga. Dette anså han uten tvil som en offisiell velsignelse av sin rett til den ene halvdelen.

Da jeg kjøpte denne senga for fire år siden, erklærte mamma at det var latterlig at jeg som middelaldrende, enslig dame skulle kjøpe meg ei seng som var 180 centimeter bred.
– Du trenger ikke det! Det er mye mer fornuftig om du kjøper deg enkeltseng nå, Inga. Da får du mer plass på soverommet også!
Nils synes derimot at denne senga er akkurat passe stor til en katt og mennesket hans.

Vi har bare ett lite problem. Om to måneder kommer kjæresten tilbake fra Sør-Afrika, og han skal være her i 3 måneder.
- Hvor skal vi gjøre av Ronald i vinter?
Mumlet jeg inn i pelsen til Nils i dag tidlig.
Nils glippet med øynene, strakte seg ut litt ekstra, kikket bort på kattesenga som fremdeles står oppå kommoden på soverommet og mjauet;
– Han kan vel ta over min gamle seng?

Det sier seg jo selv at samboeren som er her på heltid, har førsterett på senga. Jeg er nå forberedt på storslagent sjalusidrama. Det er mulig de to mennene i mitt liv kommer til å konkurrere om å legge seg først. Den som kommer først inn på soverommet, får den beste liggeplassen.

Jeg ser allerede for meg scenariet: Ronald kommer til Norge, etter måneder med savn og forventninger om romantikk, gjensyn og hete omfavnelser.

Det siste han forventer er antagelig å bli utkonkurrert av en katt.
Nils har brukt flere år på å jobbe seg opp til denne posisjonen. Han kommer neppe til å gi fra seg halve dobbeltsenga bare fordi sørafrikaneren har vært valgt å returnere.
Jeg ser allerede for meg Ronald i den lille kattesenga på kommoden. Det kommer til å bli et syn.

Jeg ser for meg at det blir omtrent slik når Ronald ankommer i oktober....