«Jeg skal bare …»
Det må være tre av de farligste ordene som finnes. Plutselig har en halvtime blitt til to, sola har forsvunnet og det perfekte øyeblikket er borte.

Vi som bor i Midt-Norge vet egentlig bedre. Når finværet først dukker opp, gjelder det å slippe det man har i hendene og komme seg ut. Her varer ikke nødvendigvis sommerværet lenger enn kaffepausen.

Her om dagen ble jeg litt overrumplet. Værmeldinga hadde lovet nok en grå dag med regnbyger. Men plutselig oppdaget jeg at det faktisk var sol! Ikke sydentemperatur akkurat, men blå himmel, oppholdsvær og hele 17 grader. Sommeren 2026 tatt i betraktning var det mer enn godkjent.

Jeg sendte straks melding til badevenninna mi, Sigrun;
Svømmetur?

Svaret kom nesten umiddelbart.
Selvsagt!

Men altså; først skulle jeg bare…
Jeg hadde noen blåbær fra en fjelltur som måtte renses og legges i fryseren. Da alle boksene skulle på plass, oppdaget jeg at fryseren trengte en aldri så liten omorganisering. For bringebærene fra 2023 kunne jo ikke ligge under bringebærene fra 2026. Slikt går rett og slett ikke an.

Plutselig stod jeg med skihansker på hendene nede i den kalde kjelleren og reorganiserte fryseren som om Mattilsynet – eller enda verre; mamma - skulle komme på inspeksjon. Tida fløy fullstendig fra meg.
Da jeg endelig fikk rota meg opp fra det kalde mørket, var den blå himmelen borte.

Jeg ble irritert på meg selv. Hvorfor i all verden hadde jeg valgt å være så innmari fornuftig akkurat i dag? Men alt håp var ikke ute. Det var fortsatt oppholdsvær, bare overskyet og litt vind.
Ny melding til Sigrun;
Jeg er klar om 10-15 minutter!

Idet jeg skulle sette meg på sykkelen, åpnet himmelen seg. Ikke litt duskregn, men skikkelig øs, pøs, plaskregn.
Neeeei! Nå regner det! Skal vi avlyse? skrev jeg.

Svaret kom tvert;
Nei da. Vi møtes på badeplassen - med paraply!

Og det gjorde vi. To gråhårede damer med bikini og ullundertøy under sommerkjolene, varm te i badeveskene og med hver vår paraply.
Vi var uten tvil litt av et syn. En hundelufter stoppet opp og stirret, jeg synes nesten hunden stirret også.

Vi fniste og lo da vi vrengte av oss klærne, og løp uti vannet – med paraplyene i hendene -Vi så jo ut som to stk Bestemor Skogmus!
Det eneste som manglet var ugla oppe i treet som lurte på hvem vi var. I stedet satt det rundt 40 måser på stupetårnet og lurte på hvor vi skulle.

Da vi la paraplyene fra oss og begynte å svømme, bestemte de seg alle som en for at vi invaderte deres territorium. De lettet i flokk som en stor sky og begynte å stupe ned mot oss.

Vi diskuterte om vi burde feste paraplyene på ryggen mens vi svømte. Eller kanskje investere i hver vår paraplyhatt. Det må da være den perfekte kombinasjonen av måkebeskyttelse og regntøy?

Hvis vi skal vente på perfekt vær før vi gjør noe gøy eller koselig, kan vi like gjerne flytte.

Noen av de fineste øyeblikkene oppstår gjerne når planen ikke blir helt som tenkt. Dessuten var vannet fem grader varmere enn lufta, så det så!

Regn gjør vel ingen ting når man er på svømmetur. Våt blir man jo uansett!


Det går jo ikke an å være i dårlig humør når man tar seg en svømmetur med fargerik paraply!