Magen hadde slått seg vrang. Jeg satt på do og håpet på snarlig bedring da dodøra plutselig begynte å gli sakte og knirkende opp.

Jeg løftet hodet, men så ingen. Først da jeg senket blikket mot gulvet oppdaget jeg ham. Der sto en liten sjarmør med store, kulerunde øyne og studerte meg nysgjerrig.

Nabogutten hadde rett og slett ruslet inn. Ikke bare gjennom ytterdøra, men helt inn på badet. Nå bør jeg kanskje presisere at han ikke er stort mer enn halvannet år gammel. Men likevel. Jeg aner ikke hva som er korrekt etikette når man får uventet besøk på toalettet. Det eneste som datt ut av meg var:
– Ask... hva gjør du her?

Da mitt nødvendige ærend var unnagjort, bestemte jeg meg for å følge den lille eventyreren hjem. Ask bor tross alt bare rundt hjørnet. Rita, naboen min, og jeg lar ytterdørene våre stå åpne på fine sommerdager. Vi tilbringer begge to stort sett hele dagen ute i hagen i finværet.

Som forventet sto døra åpen. Rita var ikke ute, men i gangen satt en stor, selvsikker kar og stirret frekt på meg.

Nils. Min egen katt.

Nedenfor trappa satt to av Ritas katter og så frustrerte ut. De turte tydeligvis ikke gå inn i sitt eget hus. Og der kom jeg ruslende med Ask – husets tredje katt.

Ikke rart Ask hadde stukket innom meg. Nils hadde jo tatt over hjemmet hans.

Det har nesten vært litt forvirrende de siste dagene. Noen ganger har jeg bare en katt hjemme. Andre ganger oppdager jeg en på kjøkkenet, en på stua og plutselig en tredje som kommer spankulerende ned trappa fra loftet.

Alle ser ut til å være skjønt enige om at husets beste plass er en gammel lenestol med katteleker. Her om dagen hadde samtlige nabokatter vært innom og herjet etter tur, før Nils omsider entret tronen og demonstrativt viste at han slettes ikke er for gammel til å leke han heller. Selv om han viser null interesse for katteleker på denne årstida til vanlig, han er nemlig alt for opptatt med sommerjobben sin som muse- og våndjeger.

Mens jeg sitter og skriver dette, kommer plutselig Eir ruslende ned fra andre etasje. Ask sin sky søster. Jeg ante ikke engang at hun var inne. Jeg trodde ingen av naboene hadde oppdaget andre etasje ennå. Så feil kan man ta.

Nils har for øvrig vært innbryter og kattemat-tyv hos Rita i fem år. Første gangen hun oppdaget ham kom hun hjem fra jobb, satte seg ned med en kopp kaffe, kikket rundt i stua og syntes det så ut til å være litt mange katter der.
Hun telte en gang til. Da satt Nils helt avslappet sammen med de andre og så uskyldig på henne som om han alltid hadde bodd der.

Så jeg kan vel egentlig ikke klage.

Vi mennesker snakker ofte om naboskap. Kattene praktiserer det litt annerledes. Hos oss ser det nå ut til å være fullstendig valgfritt hvem som eier hvilket hus.
Jeg mistenker at vi er mer som ansatte. Kattene har allerede opprettet et slags nabolagssameie der de disponerer begge boligene etter behov.
Men ærlig talt...

Det er vel ikke alle som kan skryte av at naboen plutselig krøller seg sammen i fanget for litt kos når man setter seg ned med en bok i solveggen.

Øverst foto av Ask som herjer med Nils sine katteleker
Under her; Nils som er på besøk hos Rita og later som han bor der