Jeg sykler jevnlig i 50-tallskjoler med tyllskjørt under, jeg har syklet i bunad og i lang vinterkåpe. Det har alltid gått helt fint. Helt til forrige uke.

Jeg var på vei fra atelieret til et oppdrag. Været var strålende, og jeg var iført en nydelig, lang og flagrende sommerkjole. Jeg passerte det gamle kommunehuset og skulle til å ta fatt på bakken da det sa stopp. Ikke et lite stopp. Full stopp. Da jeg prøvde å hoppe av, oppdaget jeg problemet.

Jeg satt fast. Ordentlig fast. Store deler av den fine hvite og grønne sommerkjolen hadde surret seg inn i bakhjulet og bremsesystemet. Jeg prøvde å vri meg løs, bøye meg, strekke meg og utføre øvelser som sikkert hadde imponert en yogainstruktør, men uten særlig resultat.

Jeg prøvde å snurre hjulet framover. Nei.
Bakover? Nei.
Hjulet satt like bom fast som meg.

Jeg var rett og slett fastmontert til sykkelen via kjolen. Jeg vurderte alternativene. De var få. Den eneste løsningen jeg klarte å se, var å komme meg ut av kjolen, bære sykkelen hjem iført undertøy, mens restene av kjolen hang som en sliten vimpel ut av bakhjulet.
Det fristet overraskende lite.

Siden jeg allerede er kjent som den litt eksentriske kunstneren i bygda, kunne folk sikkert trodd at dette var en ny kunstinstallasjon; «Kvinne fastgrodd til sykkel.»
Heldigvis slapp jeg å gruble særlig lenge.

Bak meg, fra veikrysset, hørte jeg plutselig en kjent stemme.
– Arne! Hjelp a Inga! Arne, du må hjelp a Inga!
Der var en av lærerne mine fra ungdomsskolen sammen med kona i en bil. Hun hadde allerede konkludert med at dette var en situasjon som krevde umiddelbar innsats. Arne kom ilende til, tok en rask titt og sa;
– Her trengs det saks.

Det var ingen nøling. Ingen optimisme. Ingen tro på mirakler. Bare en klar diagnose. Kjolen måtte klippes av.
Jeg må innrømme at jeg var lite begeistret for forslaget. Jeg liker den kjolen. Arne gjorde seg klar til å dra hjem etter saks, men akkurat da kom pappa syklende.

Redningsaksjonen ble umiddelbart oppgradert til et lite tverrfaglig prosjekt.
To pensjonister stod bøyd over bakhjulet og diskuterte, mens jeg fungerte som inventar. Jeg var fortsatt fastmontert til sykkelen og hadde begrenset nytteverdi utover å holde balansen.
De skrudde. Funderte. Dro. Lirket. Studerte.
Til slutt ble de enige om at hele bakhjulet måtte av. Etter mye styr ble hjulet demontert, og den tidligere så elegante sommerkjolen ble dratt ut av navet som en smurningsdekt, krøllete fille, full av hull og flenger. Et trist syn.

De to redningsmennene derimot, var i strålende humør. De gliste fra øre til øre og studerte resultatet som om de nettopp hadde demontert motoren på en veteranbil. Jeg mistenker at dette var ikke bare dagens, men ukas høydepunkt.

Kjolen har fått både flekkfjerner, nål, tråd og kjærlighet, men bærer fortsatt tydelige arr etter møtet med bakhjulet

Jeg er nå på jakt etter en gammeldags fargesprakende kjolebeskytter til sykkelen. Hvis den kan redde både kjoler og min egen verdighet, er det utvilsomt årets beste investering.

Etter noen runder med flekkfjerning så kjolen betraktelig bedre ut

Pappa og Arne var strålende fornøyde med å ha reddet meg og kjolen min ut fra sykkelhjulet!