Jeg har aldri vært medlem av de kule gjengene.

Ingen inviterte meg inn i noen eksklusiv ungdomsgjeng, og jeg har heller aldri vært med i verken syklubb eller vinklubb.

Derimot har jeg vært medlem av en rekke andre, langt mer spesielle klubber. Først kom Mikke Mus sin Detektivklubb. Der lærte vi hemmelige koder, usynlig blekk og kunsten å lete etter fingeravtrykk. Problemet var bare at byggefeltet vårt led av en alvorlig mangel på kriminalitet.

Så startet jeg en kjemiklubb. Den mest spennende gaven jeg og min tvillingsøster Elin fikk som barn var nemlig et kjemisett. Ikke et leketøy, men et ordentlig kjemisett fullt av mystiske pulver, krystaller, reagensrør og en liten brenner som gjorde at vi kunne smelte, koke, fordampe og eksperimentere. Ren lykke for to niåringer.

Jeg mistenker at pappa syntes det var ganske morsomt han også. Mamma på sin side innførte regler om voksduk på bordet, forbud mot eksperimentering med farlige gasser når pappa ikke var hjemme, og gjentatte formaninger om å ikke søle etsende væsker eller sette fyr på huset.

I mitt niårige hode fremstod dette som fullstendig unødvendige bekymringer. Da vår venninne Stine også fikk seg kjemisett måtte vi naturligvis starte klubb. Vi opprettet et hemmelig laboratorium i mine foreldres gamle fjøs og hadde hemmelige klubbkvelder.

Nå i ettertid innser jeg at hemmeligholdet kanskje var litt overflødig. Det var ikke akkurat kø av andre barn som desperat ønsket medlemskap i en klubb som brukte kveldene på å blande mystiske væsker i reagensrør. Men det at klubben var hemmelig gjorde den desto mer spennende for oss.

Jeg drømte om å bli oppfinner som Petter Smart. Strategien min var å søle rundt med kjemikalier til jeg ved et uhell oppdaget noe revolusjonerende. Pelle Parafins Bøljeband hadde jo funnet opp sannhetsserum. Jeg så ingen grunn til at ikke vi kunne snuble over noe tilsvarende.

I dag er klubbene mine blitt betraktelig roligere. Jeg er medlem av Badenymfene, en høyst uoffisiell klubb som møtes for å svømme om sommeren, og Igltjønna isbadelag som er ivrige helårsbadere.

Mitt nyeste medlemskap er i Silent Book Club. Annenhver uke møtes vi med hver vår bok. Så leser vi. I stillhet. Ingen foredrag. Ingen bokanalyse. Ingen krav om å ha lest ferdig noe som helst. Bare leseglade mennesker som sitter sammen og leser.

Det slår meg at klubbene mine har gjennomgått en ganske merkbar utvikling. Som barn ville jeg løse forbrytelser, avdekke hemmeligheter og oppdage revolusjonerende kjemiske forbindelser.
Nå opplever jeg det som ren luksus å sitte stille i en stol uten at noen snakker, uten varsler og uten sosiale medier.

Når energinivået er lavt, passer både badeliv og Silent Book Club perfekt. Det er aktiviteter som ikke tapper meg for krefter, men gir meg mer energi tilbake enn de tar.

Og kanskje er det nettopp derfor slike fellesskap betyr så mye.

De minner oss på at vi ikke trenger å prestere hele tiden. Noen ganger holder det å svømme. Eller lese.
Hver for oss. Sammen.