En liten ryddeaksjon på hytta førte til et gledelig gjensyn med barndommens papirdukker. 

Vi hadde kjøpte varianter som kom i kartonghefter – gjerne barn eller babyer – kledd i moter fra 1800-tallet til 1980-tallet, og vi hadde papirdukker klipt ut fra mormors gamle ukeblader. Det krevde tillatelse: først spørre pent om lov, så lime sidene på papp, og til slutt klippe med kirurgisk presisjon.

Disse ukeblad-dukkene kom med korte biografier som gjorde dem til komplette karakterer, nesten som Tinder-profiler i pappversjon:

Frida flyvertinne har et spennende men også et slitsomt yrke. Hun er stadig på farten og derfor kjøper hun mange av sine klær i utlandet…

Sylvia sykepeleierske har et travelt, men interessant yrke. Når hun arbeider bruker hun uniform, men hjemme liker hun å slappe av i spencerkjole og genser.(…). Er hun heldig og har fri en søndag, går hun i skog og mark og da tar hun på seg sin fiolette sagadress.

Vi hadde også en papirdukke av Kronprinsesse Sonja i brudekjole. Den finnes ikke slitt i det hele tatt. Jeg tror mormor var litt streng når det gjaldt herjing med Sonja.

Jeg lagde i tillegg mine egne papirdukker. En av disse dukket nå opp igjen: et troll med sverd og bustete grønt hår. På baksiden stod navnet, skrevet med sirlige blokkbokstaver: Caligula.

Jeg husket navnet før jeg snudde dukkekroppen. Hvordan kom Inga 8 år på et slikt navn? Jo da, jeg spurte mormor. Hun satt med kryssord da jeg kom.
- Jeg trenger navn til et ondt troll. Sa jeg
- Caligula, svarte mormor - uten å se opp.
- Han var romersk keiser. Ikke noen særlig hyggelig type.

Det var først mange år senere - på videregående – at brikkene falt på plass. Læreren viste lysbilder og sa;
- Dette er Caligula. Galskapens keiser. En mann som utnevnte hesten sin til senator og forsøkte å gjøre seg selv til gud.
Jeg hvisket til meg selv: Å ja...Troll-Caligula!

En ting er sikkert: Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med romersk historie. Det kom i pappformat, med dårlig anatomi og grønt hår.

I ettertid innser jeg at papirdukkeuniverset vårt var en merkelig miks av kongelig brud, overarbeidet sykepleierske og romersk despot. Politisk korrekt? Overhodet ikke. Men vent, det blir verre.

For så fant jeg Svarteper-kortene fra 70-tallet.

De begynte uskyldig med Herr og fru tiger, Herr og fru papegøye, Herr og fru ekorn. Men så begynte det å bli... underlig. Midt blant alle dyrene dukket de opp:
Herr og fru kineser. Herr og fru eskimo. Herr og fru neger. Herr og fru indianer.

Som barn syntes jeg ikke dette var rart. Jeg elsket kortene da de hadde sterke farger og masse små detaljer. Jeg tror de gikk ut av produksjon i 1980, og bra er det.

Alt dette fikk meg til å fundere over hvordan en moderne Caligula hadde vært. Han hadde neppe fått styre et imperium, kanskje heller fått klippekort på DPS –  bodd i en campingvogn bak bensinstasjonen, startet minst tre Facebook-grupper i uka. Vært i konstant konflikt med NAV, gått med helsetrøye og crocs, mens han laget egne realityklipp på TikTok der han truer med å saksøke fastlegen.