Har du noen gang lurt på hvordan Catisfactions kattegodteri med ost smaker?
La meg spare deg for nysgjerrigheten: Det er ingen kulinarisk opplevelse for oss mennesker.

Jeg er veldig glad i frukt og grønnsaker, og jeg liker at maten har mange farger. Hvis alt på tallerkenen er like beige som en gatekjøkkenmiddag, frister det ikke meg.
Men vi spiser jo ikke bare fordi vi er sultne.
Vi spiser fordi det er koselig. Fordi vi kjeder oss. Fordi vi vil trøste oss. Fordi vi kan. Vi kan spise med øynene, nyte et bugnende fat i vakre farger - eller sitte med blikket limt til TV-skjermen, en bok eller mobilen, mens vi mekanisk stapper i oss.

Både hjemme og på hytta har jeg kattegodteri strategisk plassert ved favorittplassen min. Når Nilsebass hopper opp i fanget, får han kos, og innimellom en liten godbit.

For et par uker siden var pusegullet og jeg på hyttetur. Dagen hadde vært av det innholdsrike slaget: maling av hyttevegg, fjelltur i regnvær, og til slutt en forfriskende svømmetur.

Nå var det tid for egenpleie. Jeg tente lykter ute på plattingen, fant fram en god, gammel ullgenser og satte meg til rette. Sommerluften var mild, solnedgangen malte himmelen i rosa og oransje, og alt jeg skulle gjøre, var å nyte en stille kveld med en god bok.

Jeg hadde litt snacks ved siden av meg, det mente jeg virkelig at jeg hadde fortjent etter en slik dag. Boka nærmet seg slutten og var på det mest spennende. Uten å ta øynene fra siden rakte jeg hånden mot posen med cashewnøtter. Jeg tok en raus neve, svømmeturen hadde gjort meg sulten, og kastet dem rett i munnen.

– Jøss, disse var litt annerledes, tenkte jeg. Som chilinøtter, men med et slags belegg. Hmmm… ostesmak? Som ostepop.
Hva i all verden er det jeg har kjøpt?
Etter noen sekunder kom det en ny smak… og så, som et lyn fra klar himmel, innså jeg hva jeg satt og tygde på;
KATTEGODTERI.

Jeg fløy opp av stolen, løp over plattingen mens jeg spyttet ut i full fart og skylte munnen som om jeg hadde drukket blåsyre.

Posene ligner ikke en gang på hverandre – annet enn i størrelse. Hvordan er det mulig å ta så feil? Jeg skylder på en kombinasjon av dårlig mørkesyn (alderdommen banker på døra), altfor spennende bok, distraherende katt, og – for de som er lokale – et aldri så lite snev av Børseth-rafs.

Hadde jeg bare løftet blikket, ville jeg ha sett at den “cashewposen” var knallgul med bilde av en katt på. Det hjelper ikke at både cashew og Catisfactions starter med “Ca…”.

I ettertid har jeg trøstet meg med at det i det minste var ostesmak, ikke fisk eller kjøtt. Jeg mistenker at de variantene ville vært betydelig vanskeligere å bli kvitt. Likevel har jeg kjent et lite rykk i magen hver gang jeg gir Nils ostesnacks nå – som et flashback fra en kulinarisk opplevelse jeg aldri ba om.

For å unngå gjentakelser har jeg nå gått til drastiske tiltak: Kattegodteriet er kjøpt i boks, ikke i pose. Man lærer av erfaring. Spesielt de smakfulle.

Nils skjønte ikke noe av hvorfor matmor spiste så mye av kattegodteriet hans