Onsdag skulle bli en sånn dag man skriver dikt om. Jeg hadde sett det hele for meg: Sove til jeg våknet av fuglesang, tusle ut i hagen med te og frokost på brett, nyte sol og varme, før jeg tok en dukkert og deretter la meg i hengekøya med en bok.

Men universet lo hånlig.

Mandag og tirsdag hadde jeg vært på to forskjellige messer. Da jeg endelig satte kursen hjem tirsdag kveld, begynte bilen å pipe etter en stund. Ikke et sånt lite "hallo-har-du-sikkerhetsbeltet-på?"-pip, men et snikende, truende pip. Ingenting lyste på dashbordet, så jeg tenkte det sikkert bare var en uvanlig lydeffekt i en sang på radioen. Jeg skrudde opp volumet, sang med og tenkte at hva det nå enn var sikkert gikk over eller forsvant av seg selv.

3 kilometer hjemmefra fikk optimismen seg en trøkk: "JUSTER DEKKTRYKKET!" lyste det i signalrøde bokstaver over hele skjermen. Men man stopper da ikke 5 minutter hjemmefra for sånt. Jeg kjørte videre med økt puls. Vel fremme tok jeg en kikk på dekkene da jeg tømte bilen, de så normale ut. Så jeg bestemte meg for at dette ser jeg på i morgen. Nå må jeg jeg sove.

Neste morgen åpnet jeg døra og ble møtt av et syn som ikke etterlot tvil: Det var ikke noe dekktrykk å justere. Dekket var flatt som en luftmadrass fylt av lekne katter.

Jeg er ingen bilekspert, men jeg er om ikke annet en handlekraftig optimist. Her var det bare å finne frem reservehjul og jekk og kjøre til verksted, en smal sak. Det viste seg bare at nye biler ikke har reservehjul. Det er visst såååå 2018.

Planen min om rolig frokost og svømmetur ble raskt erstattet av svette, kraftuttrykk og et ufrivillig styrketreningsprogram i garasjen, iført rød sommerkjole og sandaler.

I mangel av bedre løsninger bestemte jeg meg for at vinterdekk i juli sikkert er helt greit.
Dekkene henger på kroker som er alt for høye for den som er 166cm. Og nei – de ble ikke vasket før de ble hengt opp. Det var det jeg som hadde glemt.

Riktig dekk ble trillet frem, og bilen jekket opp, men da jeg skulle løsne hjulmutterne, innså jeg at hjulnøkkelen lå i min forrige bil – som nå er i bilhimmelen.

Et lånt pipesett viste seg å være mer symbolsk enn praktisk. Mutterne satt som om de hadde sverget en blodpakt om aldri å rikke seg. Så der satt jeg, svett, sulten og frustrert – og innså at det var på tide å endre strategi.

Jeg fant frem kompressoren og begynte å pumpe. Dekket ble i hvert fall rundere, selv om det fortsatt hadde konsistens som en godt brukt badeball. Jeg kjørte i sneglefart til verksted, med høy puls og lav tillit til alt på fire hjul.

Mens bilen fikk akuttbehandling, rakk jeg heldigvis en svømmetur og fikk utløp for frustrasjonen hos en stakkars badevenninne som nå vet mer om mangelen på reservehjul i nyere biler enn hun antagelig ønsket.
Vel oppe på land ringte verkstedet: Bilen var klar. Synderen var en pyramideformet stein som hadde kilt seg langt opp i dekket. Den ble med hjem som souvenir.

Bilen fikk en tur i bilvasken som premie. Jeg fikk is. Vi fortjente begge noe etter dette dramaet.

synderen; en stor spiss stein som hadde kilt seg langt opp i dekket.

Øverst: foto av det paddeflate dekke som møtte med da jeg stod opp