Mamma har i mange år hevdet at mine katter må være blant de mest fotograferte i landet.
Det er mulig hun har rett – men en ting er sikkert; konkurransen er beinhard. De siste dagene har jeg fått bevis for at jeg langt fra er den eneste som har mobilen full av kattebilder.

På lørdag åpnet jeg en stor katte-kunstutstilling.
Det har vært en jevn strøm av folk som elsker katter - mange har også reist overraskende langt for å komme hit. Jeg har hatt besøk fra Levanger, Molde, Trondheim og Sunnmøre for å nevne noe. En kunde ringte fra Oslo for å handle bilder over telefonen etter å ha hørt om utstillinga.
En besøkende kjørte så langt at elbilen ga opp ved Storås, etter lading der sprakk tidsskjemaet. Det er som kjent ingen skam å snu, så hun dro hjem og kom tilbake neste dag, fast bestemt på å se utstillinga. Her snakker vi ekte katteentusiasme!

For meg er det fascinerende at kattekunsten har fått frem noe helt uventet – nemlig små, nydelige fellesskap mellom totalt ukjente mennesker.
Plutselig står to fremmede og ler sammen over et bilde. De peker, forteller historier, viser bilder av sine egne katter og sier ting som:
Han her minner meg om Bajas, katten vi hadde da jeg var liten. Han bar rundt på sokker og elsket å sove i skittentøyskurven.

En mann utbrøt: Det der er jo Kaspara!
mens han pekte på et maleri av en stripepus. Han er langt fra den eneste som har kjent igjen sin pus. Jeg er brått på fornavn med en hel bråte ukjente katter.

Vi nordmenn er kjent for å være litt reserverte – vi ser helst rett frem og unngår øyekontakt i heisen. Men i møte med en god kattehistorie? Da smelter vi som smør i solveggen. Jeg har sett folk vise frem både katte-tatoveringer og bilder av pus som ligger og sover med tunga ut. Jeg har sett mennesker i kattehettegensere, katte t-skjorte innkjøpt i Japan, og bærende på kattevesker.

Jeg har fått høre historier som har fått fram både latter og tårer; om gatekatten som ble med hjem til Norge fra ferie i Boston i USA. Om den kosete katten som fikk slag og døde brått, og om katter som har voktet over babyer som små pelsklumper av lojalitet.

Barna har kanskje vært de mest engasjerte. De bruker god tid, diskuterer kattepersonligheter, sammenligner med egne kjæledyr, og leter etter den ene katten som ligner på deres egen. Jeg har sett barn stå i dyp konsentrasjon foran ett bilde og diskutere teorier som små katte-detektiver.

Midt i all latteren, summingen og de spontane samtalene, har jeg tenkt på noe forfatteren Charles Dickens en gang sa:
What greater gift than the love of a cat?
Og kanskje er det nettopp det denne utstillinga egentlig handler om. Ikke bare kjærligheten til egen katt, men den fellesskapsfølelsen som oppstår når vi gjenkjenner noe av det vi selv elsker i andres fortellinger.

For katter er noe helt for seg selv – selvstendige, mystiske, og totalt uinteresserte i å imponere oss. De gir kjærlighet på sine egne premisser, og kanskje er det akkurat derfor vi blir så glade i dem.
Katter velger oss – og når de gjør det, føles det som en ære.

Vi kattefolk er kanskje også noe for oss selv. Men samles vi rundt noe felles, som en kattekunstutstilling, da skjer det noe vakkert.
Plutselig blir ikke kunsten bare bilder og figurer – den blir en samtalestarter, et minne, en bro mellom mennesker.

øverst foto fra utstillingsåpningen
Under foto av meg selv på utstillingen, iført kattekjole, med katte-ørepynt og nylaget katte-hårpynt