Når det er tretti centimeter klabb under skia – og omtrent like mye mellom skiskoene og skia – da hender det jeg spør meg selv hva i all verden jeg egentlig holder på med.

Det hele startet så uskyldig. Jeg hadde hatt noen litt vel hektiske dager, og i et pågående prosjekt om å bli flinkere til egenomsorg, bestemte jeg meg impulsivt på vei hjem fra fysioterapi denne helt vanlige torsdagsmorgenen – for å ta en skitur opp til hytta. Værmeldinga lovte fine forhold, og jeg så for meg en avslappende rolig dag ute i naturen, en skikkelig kosedag som skulle være en pause fra alt.

Jeg smurte matpakke, fylte vannflaska, pakket sekken med det mest nødvendige og fant frem skia, som fikk en kjapp runde med glider. Alt lå til rette for en strålende dag.

Og ja da – det starta fint. Jeg fikk et råd om å ta en annen rute, for isen over vatna var ikke trygg. Den første halvtimen var som en drøm: perfekt føre, passe temperatur og akkurat nok motbakke til å kjenne at man lever. Jeg kom opp på en liten bakketopp, stoppet for å beundre utsikten, og akkurat da la jeg merke til at det begynte å komme nedbør.

Men ikke sånn koselig lett snødryss, nei. Det vekslet mellom snø og duskregn, og i løpet av få minutter var jeg både klissvåt og god og svett. Føret gikk fra drømmeforhold til klabb-i-hver-bevegelse-modusen som får hvert stavtak til å føles som en styrkeøkt. Klabbene mellom skiskoa og skia var så heftige at det føltes som å gå på ski i høyhæla sko.

Som om ikke det var nok, dukket det opp åpne bekker som ikke lot seg passere uten videre. Turen ble utvida med opptil flere kilometer mens jeg lette etter steder å krysse. Til slutt innså jeg at den eneste løsningen var spenstige hopp over. Problemet var at straks skia kom av så sank jeg nedi snøen til knærne, tilløp for å få litt fart utgikk med andre ord. Stille lengde i djupsnø er ikke min sterke side. Men nå hadde jeg allerede kasta skia over, så jeg hadde ikke noe valg.

Jeg landa i en bratt snøskavl på motsatt side, med armer og bein spredd utover som en sjøstjerne og ansiktet godt plantet nedi snøen. I neste øyeblikk kravlet jeg panisk oppover på alle fire i frykt for at snøskavelen skulle gi etter. Jeg så helt sikkert ut som en unge som hadde blitt snøbaska ettertrykkelig.

Da jeg endelig kom frem til hytta, var det -2 grader innendørs. Jeg innså brått at med det tempoet jeg hadde hatt, rakk jeg akkurat å spise matpakka og drikke en kopp te – før jeg måtte snu hvis jeg skulle komme meg ned igjen før det ble mørkt. Dagslyset varer ikke akkurat evig på denne tida av året.
Så nei, det var ikke tid til å få tørket et eneste klesplagg.

På vei nedover, med tinnspekte fingre inni våte votter tenkte jeg at dette virkelig var feil dag for tur. Om ikke annet så hadde det gjort seg med en lengre hvilepause på hytta.

Men så rundet jeg en åsrygg – og der lå den: en knallfarget, varmgylden solnedgang som glødet mot den blå og hvite snøen. Og da tenkte jeg, Nei vet du hva, dette var helt riktig dag for tur. Så det så.

Og da jeg senere satte meg i bilen og kjørte hjemover, kjørte jeg rett fra den fargerike himmelen og ned i et tjukt hav av skodde.

Våt, svett og sliten – ja.
Men også veldig, veldig glad.