Som tenåring syntes jeg det var stor stas å se skrekkfilmer. Jeg, min tvillingsøster Elin og ei venninne hadde faste skrekkfilmkvelder, der vi gjerne leide 2–3 filmer på videokassett i slengen. Film som var lett tilgjengelig på video føltes som en revolusjon den gangen – selv om det kanskje høres ut som steinalderen for eventuelle yngre lesere.

På disse kveldene var rollene faste: Jeg lagde hjemmelaget pizza, og de andre sørget for brus og godteri. Så krøp vi godt opp i lenestoler og skuvsenga på tv-stua hjemme hos foreldrene mine, og hylte oss gjennom film etter film. Lydnivået var såpass høyt at mamma jevnlig stakk hodet inn og minnet oss på at
– «husk at det bare er film», og
– «ikke glem at det finnes andre mennesker i huset!»
I ettertid innser jeg at tenåringsjenter i hylealderen sannsynligvis burde settes i lydisolerte rom når de ser skrekkfilm.

Hylealderen er over, men det betyr ikke at alt er under kontroll. På søndag ble jeg invitert hjem til venninna mi Stine på skrekkfilm-matiné. Skumle filmer bør visst sees før mørkets frembrudd når man har passert en viss alder. Så der satt vi – to middelaldrende damer på høylys dag – med Clausthaler i glasset og popcorn i skåla.

Stines eldre nakenkatt, Pauline, er ikke spesielt kosete. Men sofaen var et paradis av tepper og puter, og fristelsen ble for stor. Til min store ære la hun seg i fanget mitt. Dette er første gang på hennes 11 år at hun har gjort det, så jeg satt musestille som en statue, til tross for at vi så skrekkfilm.

Vi er kanskje voksne, men lydnivået kan fremdeles bli… imponerende. Stine hadde fylt sofaen med puter og pledd vi kunne gjemme oss bak, og hun fant stadig en unnskyldning for å gå på kjøkkenet – helt uten behov for å trykke på pause. Selv lever jeg meg alltid altfor mye inn i filmer, men med en snorkende nakenkatt i fanget som lå pakket inn som en liten kokong, klarte jeg å holde bevegelsene i sjakk.

Helt til det ikke gikk mer.

Den tilsynelatende uskyldige lille jenta i filmen dukket plutselig opp med en svær kniv og gikk til angrep. Jeg HYLA, og kroppen min hoppet som om noen hadde stukket en strømkabel i meg. Resultatet? Det hårløse dyret i fanget mitt gikk fra fredelig snorking til et vertikalt stup opp i lufta. Hun ble bokstavelig talt slengt over hodet mitt og landet BAK sofaen, med øynene på stilk og et ansiktsuttrykk som ropte: «Hva i all verden var DET der?!»

Snakk om kat(t)apult.

Som de fleste katter ble hun akutt fornærmet. Pauline rundet sofaen, sendte meg et drepende blikk, klatret opp i sin matmors fang og snudde ryggen demonstrativt til meg. Vi var åpenbart ferdige for dagen.

Til mitt forsvar: Jeg hoppet ikke så høyt. Katapult-effekten kom nok mest av at lille Pauline skvatt himmelhøyt samtidig som jeg gjorde det – og dermed ble resultatet en sjeldent vellykket naken-kat(t)apult.

Det er vel ikke helt sikkert at fanget mitt er øverst på prioriteringslista hennes neste gang jeg kommer på besøk.

Øverst foto av Pauline i fanget mitt FØR hun ble slengt himmelhøyt opp!