Flodhester i senga

Jeg visste at jeg kjørte meg selv hardt i oktober.
Bookingene stod i kø – og det er unektelig gøy å være så ettertraktet at jeg blir booket et helt år i forveien og har ventelister.

Planene for starten av november var klare: et par stille, kreative dager alene på atelieret. Et halvferdig maleri og et påbegynt linotrykk lå og ventet på meg. Men kroppen hadde visst helt andre planer. Reservetanken var tom. Den hadde nok gått på ren adrenalin og stahet en stund allerede.

Så sa det stopp.
Etter to døgn hjemme i fosterstilling – med nervesmerter, gråting, hyling, brekninger og besvimelser – endte jeg hos legen.
Jeg trengte kraftig smertelindring. Jeg liker ikke medisiner som gjør meg rusa, men noen ganger er det ikke noe valg.
Hjemme igjen krøp jeg under dyna med pysj, varmeflaske og bok, og ventet på at tablettene skulle begynne å virke.

Etter hvert skylte rusen innover meg i bølger. Bokstavene begynte å flyte utover sidene, og lesingen måtte oppgis.
En av bivirkningene jeg får av slike medisiner er kløe i ansiktet – men når hendene føles blytunge og forbindelsen mellom hode og hender er brutt, er det ikke bare-bare å klø seg på nesa. Det føltes som jeg lå i en evighet før jeg klarte å løfte hånda.

Mye av døgnet står litt uklart for meg, men én ting husker jeg helt klart:
Det satt to flodhester i fotenden av senga mi – og de kysset. Det er jeg helt sikker på.

Det jeg er mer usikker på, er om det skjedde før eller etter jeg måtte opp og tisse. For det var høy sjøgang både på gulvet og i trappa. Jeg gikk som en full sjømann på dekk i storm. Det er egentlig synd det ikke finnes video av det – men kjæresten, som satt i stua, kom ilende til da han så meg sjangle forbi. Han påsto det hadde endt med lårhalsbrudd uten hans hjelp. Jeg tviholdt meg i en reol mens jeg satt på toalettet for å unngå å gå i dørken.

Dagen etter skulle jeg egentlig kjøre til Trondheim for å hente et lass maleri. Jeg startet dagen med å sitte på en stol og stirre intenst på foten min, mens jeg prøvde å tre den inn i et skjørt. Det føltes som å tre en synål med verdens minste hull. Både jeg og kjæresten ble enige om at jeg var milevis unna kjørbar. Han ble brått oppgradert til sjåfør – etter å ha servert meg frokost.

Til vanlig skravler jeg fra jeg slår opp øynene, mens han helst vil ha stillhet om morgenen (men prater gjerne etter leggetid – akkurat når jeg vil sove). Denne morgenen var det visst en velsignet ro ved frokostbordet, mens jeg konsentrerte meg intenst for å få maten fra tallerkenen og inn i munnen.

Vi kom oss etter hvert på bytur, litt forsinket, men likevel. Jeg begynte å bli rusfri, og kjæresten lo og erklærte at det jo var en fordel at jeg har rullator når jeg er i slik tilstand.

Forhåpentligvis blir det lenge til neste gang jeg må ha en så heftig dose smertelindring.


Øverst foto av meg i Salamandernatten i Trondheim påfølgende dag. Her er jeg omtrent klar i hodet igjen