Grusomt, men vakkert
Jeg måtte lese meldingen fra min venninne Maren en gang til;
Grusomt, men vakkert. Du er flink og god. Stod det.
Jeg ble forvirret. Hva mente hun med GRUSOMT? Meldingen fra henne var svar på et bilde av at jeg malte Kvitebjørn kong Valemon på en kiste. Et oppdrag jeg storkoste meg med.
Maren er museumsnerd, hun liker eventyr, historie og Theodor Kittelsen. Hun kunne da ikke mene at min versjon var grusom når hun samtidig skrev at jeg var flink? Dessuten hadde jeg bare så vidt startet, hun ville vel ikke kritisere et så uferdig maleri?
Jeg ble usikker på hva jeg skulle svare, og jeg var oppslukt av arbeidet, så jeg gikk for nøytralt og høflig, skrev kun; Tusen takk og fortsatte å male.
Mens jeg fokuserte på isbjørnpels, prinsesse og trolske trær surret og gikk det langt bak i hodet mitt. Men jeg fant ingen logisk forklaring på hvorfor dette var grusomt. Det er ikke et ord man bruker uten videre. Dette var helt klart et utradisjonelt, uvanlig og spesielt oppdrag, artig ville jeg ha sagt, altså milevis unna grusomt.
Selve eventyret har heller ikke noen spesielt grusom handling. Det verste er kanskje at prinsessen føder tre barn som kvitebjørnen umiddelbart tar fra henne – men døtrene kommer tilbake når forbannelsen blir løst. Disse barna er heller ikke en del som får mye fokus i handlingen.
Det hele var og ble mystisk.
I hvert fall helt til det plinget inn en melding fra en annen venninne, som hadde fått samme bilde. Hun skrev at dette kom til å bli kjempefint, men hun lurte litt på hva slags kiste det var? Før jeg rakk å svare skrev hun; Det er vel ikke en likkiste?
Kjeven min falt omtrent ned på knærne, øynene ble store som tinntallerkener - som de gjerne skriver i eventyrene.
Brått gikk lyset på og jeg skjønte hva Maren mente med Grusomt men vakkert. Jeg måtte sjekke hvordan jeg hadde formulert meg, hadde jeg virkelig vært så utydelig? Min egen melding lyste mot meg
Vet aldri hva morgendagen bringer av oppdrag i denne jobben, i dag sitter jeg og maler eventyr på en barnekiste.
Oooops! Det siste ordet der var kanskje ikke så heldig kombinert med utsagnet om hva morgendagen bringer nei…
Jeg tok i tillegg en titt på fotografiet, vinkelen på bildet viste ikke noe annet enn et flatt kistelokk. Det var umulig å se at dette var en firkantet kiste mer egnet for å oppbevare leker enn lik.
Jeg måtte legge ned penslene, og bruke litt tid på å oppklare saken til stakkars Maren. Hun hadde nå tilbragt halve arbeidsdagen sin overbevist om at jeg malte likkiste til et barn.
Det ble en del latter, og vi konkluderte med at det ble betraktelig mindre grusomt når det ikke var en likkiste, men en kiste som skal stå på et barnerom!
Maren kunne fortelle at hun har sett foto av likkister for barn i Danmark og Frankrike med malerier av eventyrfigurer på. For henne var dermed likkiste en logisk konklusjon. Hennes første tanke var; for en vakker idé, men for en vanskelig oppgave!
Det ble om ikke annet en god historie som vi kommer til å le av i mange år. Jeg skal innrømme at jeg har hatt mange rare oppdrag, men jeg tviler sterkt på at jeg noen gang vil få bestilling på likkiste!
øverst skjermbilde av meldingen fra Maren
Oppdraget inkluderte å male eventyr på 2 kister, og slik ble de til slutt
