Min venninne Stine har perfekte kjøkkenskuffer.
I kjøkkenskuffene hennes ligger bestikket på geledd. Dama har presisjon i alle skap og skuffer. T-skjorter er brettet og rullet på intrikat vis. Til og med bodene i kjelleren har nærmest arkiv-system.

En gang i blant får jeg ånden over meg og tenker at jeg kanskje skal begynne å brette klærne mine. Jeg tar tak og alt ser noenlunde organisert ut - i hvert fall i et par døgn.

Sist jeg var på messe fikk jeg hjelp av min venninne Åse til å pakke ned. Åse har en fortid som yrkesmilitær. Jeg er god på å få plass til mye i en koffert eller bil, jeg utnytter alle hulrom og sprekker. Men aldri noen gang før har duker, vesker og skjerf vært brettet så sirlig, jeg greier enda ikke forstå hvordan hun greide å oppnå militær tellekant på varer med så vidt forskjellig fasong og størrelse.  Det så ut som dama hadde brukt strykejern. Jeg fikk omtrent andaktsfølelse da jeg pakket ut.

Det eneste jeg bretter er håndduker og sengetøy. Jeg har aldri tenkt noe særlig over brettingen min, men etter å ha sett Åses perfekte tellekanter prøvde jeg å se mine egne badehyller med andres øyne. Da oppdaget jeg at til tross for at alle hånddukene mine er brettet og ligger stablet etter farge, så ligger ingen av dem helt rett, det var overraskende mange skrå vinkler å finne.
Når det gjelder sengetøy vil jeg påstå at det ikke er noe som motarbeider seg å bli brettet like mye som et stretchlaken. Hos meg lever de sine liv som en krøllete ball i en skuff, med unntak av når de er i bruk.
Jeg har fått demonstrert hvordan man kan brette stretchlaken en gang, men hele prosedyren gikk langt over hodet mitt, på samme vis som den gangen jeg fikk demonstrert bretting av bæreposer.
Jeg konkluderer med at dette tydeligvis er mulig for enkelte, men hvorfor skal jeg utsette meg selv for noe så frustrerende?

Av alle husets skuffer er bestikkskuffen min den ryddigste. Kniv, skje, gaffel og teskje har faste plasser, men de ligger absolutt ikke på geledd. I samme skuff kan du finne alt fra spisepinner til ostekniver, salatbestikk, ostehøvel, vinåpner, porselenskniver og litt forskjellig annet. Jeg vet hva som finnes der, men det er ikke uvanlig at jeg må grave litt.

Husets største kjøkkenskap er så legendarisk at det har eget navn. Det heter Narnia. Mine mest trofaste gjester kjenner godt til dette skapet. Her om dagen ble jeg spurt av ei venninne på besøk;
- Er desilitermålet i Narnia? I så fall er det kanskje best at du finner det?

Narnia er så stort og uoversiktlig at jeg har en hodelykt liggende inni der. Når jeg trenger noe jeg ikke har brukt på lenge må jeg faktisk på med hodelykta, og arbeide meg innover.
Når halve kroppen din får plass inni et skap kan det jo hende du finner utstyr til safting og sylting, eller det kan tenkes at du er på vei ut på andre siden der jeg ser for meg at du møter faunen Mr. Tumnus som gjerne inviterer deg inn på te.
Jeg er ikke så god på perfekte skap og skuffer, men jeg bruker gjerne litt ekstra tid på å fantasere om hva som kan skje inni Narnia-kjøkkenskapet mitt.

øverst bilde fra husets ryddigste skuff, jeg er nok mer opptatt av å ha fargerike morsomme ting enn å ha perfekt system