Jeg ble revet ut av søvnen med et brak.
Kroppen reagerte før hjernen rakk å våkne – plutselig stod jeg midt på soveromsgulvet med håret til alle kanter, og et blikk fullt av panikk mens jeg kikka meg forvirret rundt.

Bare et par dager tidligere hadde jeg funnet deler av taket mitt i hagen etter at stormen Amy hadde herjet. Hadde ikke mønet havnet midt i en overgrodd busk, ville jeg neppe oppdaget at taket hadde tatt kvelden før regnet hadde rent rett inn på soverommet.

Nå sto jeg – halvt i drømmeland, halvt i sjokk – og prøvde å finne ut hva som hadde laget braket. I min søvndrukne tilstand hørtes det ut som om hele vinduet var revet løs fra veggen. Vinden ulte, regnet slo mot ruta, men alt virket tilsynelatende i orden.

Alt – bortsett fra Nils.
Der lå han, under vinduet, i en merkelig posisjon. Instinktet som kattemor slo inn for fullt.
Stakkars pusen! tenkte jeg og styrtet bort. Han må jo ha skadet seg! Kanskje vinduet slo igjen mens han satt i karmen?

Jeg løftet den stakkars pelsballen opp i armene, klappet ham og sa trøstende:
– Alt skal bli bra, nå er jeg her og passer på deg.
Vanligvis legger han seg inntil meg med en gang, men nå strittet han imot som om jeg prøvde å gi ham markkur. Han er nok i sjokk, tenkte jeg.

Mens jeg prøvde å roe både pus og meg selv, la jeg merke til noe rart på haka hans – noe rusk, trodde jeg. Jeg rakte ut hånda for å børste det bort, og i det øyeblikket våknet jeg for alvor.

Det var ikke rusk.
Det var en levende blåmeis.

Nils satt i armene mine, stolt som en løve, med fuglen dinglende ut av munnen!

Jeg skvatt så jeg mistet både munn og mæle – og katten. Nils landet på gulvet, trippet triumferende mot døra og videre ned trappa, med halen rett til værs. Jeg fikk brått opp tempoet, og løp etter, i et desperat håp om å kanskje redde fuglen, og i hvert fall redde stua fra å bli forvandlet til et fjær-kaos.

Etter en kort og hektisk jakt fikk jeg fanget både jegeren og nattmaten hans og kastet dem ut i regnet, mens jeg forklarte at det ikke er lov å ha med seg take away hjem.

Da jeg til slutt hanglet meg tilbake opp på soverommet kikket jeg ut vinduet og forstod at den store jegeren nok hadde skapt rabalderet da han hadde skvist seg inn gjennom en alt for liten glipe i vinduet for så å lande litt heftig på innsiden – samtidig som han prøvde å ha kontroll på den fremdeles flaksende blåmeisen. Nå lå han for øvrig under syrinen og knasket fornøyd på fuglen.
Jeg tuslet tilbake til senga – der kjæresten lå – krøp under dyna og hviska forsiktig; fy søren som jeg skvatt!

Kjæresten, som lå urørlig og tilsynelatende hadde sovet gjennom både brak, fuglejakt og kaos, satte seg brått opp og brølte:
– Hvorfor vekker du meg? Må du bråke sånn midt på natta? Det må da gå an å få litt fred!

Så trakk han dyna over hodet og snudde ryggen til mens han mumlet noe surt.

Jeg ble liggende og stirre ut i mørket – lett sjokkert over at noen faktisk kunne sove seg gjennom det som føltes som både tornado og jordskjelv.

Husets to menn er vidt forskjellige, kjæresten sover seg gjennom det meste, mens Nils sørger for at det aldri blir kjedelig.