Pappa og jeg er uten tvil familiens største hytteentusiaster, vi drar på hytta hele året – uansett vær og føre.

I barndommen min gikk pappa alltid først. Gjerne med en blytung sekk, og av og til med pulk i tillegg. Var det vinter og tungt føre, tråkket han løype for hele familien.
Jeg har minner om skiturer med ekstremt klabbføre, med bakglatte ski, i djupsnø til knærne og i så sterk vind at vi nærmest seilte over isen på vannet.

Og så var det den turen der jeg, jublende, satte utfor bakken ned mot et vann – og endte opp stående i 20 centimeter overflatevann, godt skjult under lett puddersnø. Jeg hadde rimelig bunnfrosne tær innen vi kom fram til hytta den dagen.

Nå på lørdag tok vi en dagstur. Vi har vært på mange skiturer sammen, og rutinene er stort sett de samme.
Men noe har endret seg med årene. Nå er at det jeg som kjører for å hente ham – ikke omvendt. Og da jeg troppet opp for å hente turkameraten min på lørdag krevde jeg at han hadde med seg ekstra klær. Jeg har begynt å passe på ham. Bekymrer meg for at han skal fryse.

Rollene har blitt byttet.

Nå er det jeg som går først og tråkker løype. Den eldre garde utgjør riktignok baktroppen nå, men jeg kan love deg at han fortsatt har sterke meninger om hvor løypa skal gå.

Da jeg på lørdag prøvde meg på en litt sein og slak sving for å kunne gå i sola og slippe å hutre i skyggen, kom det raskt fra baktroppen:
– Nå må du snart begynne å svinge! Du vet det er DIT vi skal!

Pappa er som en GPS på tur. Løypekorrigeringene kommer jevnlig – bakfra.

Men alt kan ikke endre seg. Noe forblir som før.
Når vi endelig kommer så langt at hytta titter fram der oppe på høyden, kan jeg garantere en kommentar om lite eller mye snø på taket. Eller at en av oss sier:
– Hytta står fremdeles, ja.

Enkelte steder underveis vekker minner og fører til samtaler av typen:
– Husker du den gangen det var så mye vind at vi blåste ut av kurs over isen her?

Vel framme skal det måkes, tennes opp, hentes vann og lages te og kaffe. Vi samarbeider fint om det meste. Men også her kommer det korrigeringer innimellom.

Pappa og jeg er enige om mye – men ikke om alt. Vi er begge noen skikkelige stabeiser.
På lørdag var det jeg som hadde tent opp i ovnen. Når jeg fyrer, tenner jeg fra toppen. Pappa tenner fra bunnen, slik han alltid har gjort. Han mener jeg gjør det feil. Jeg mener han gjør det feil.

Da pappa kom inn, ventet jeg bare på at han skulle åpne ovnsdøra, kikke inn og riste på hodet. Det tok ikke lang tid. Han sa ingenting, men begynte umiddelbart å ommøblere veden og stable den over det lille som allerede hadde begynt å brenne.

Det er greit for meg, det viktigste er at vi koser oss sammen på tur.
Også de gangene vi har måkt enorme mengder snø bare for å kunne spise en halvfrossen matpakke foran vedovnen i ei hytte med minus 15 grader – før vi må haste hjem igjen.

Det kan også være idyll.
Det handler ikke om snø, løyper eller vedfyring.
Det handler om tid. Og om å få gå den sammen.
Rollene har endret seg, men turene består.

Øverst foto av pappa underveis til hytta nå på lørdag

Pappa på hjemvei fra hytta på lørdag, i nydelig solnedgang